Musikken lever videre

Diverse Artister_Celebrating Jon Lord
Diverse Artister «Celebrating Jon Lord»
e-a-r
5

Jon Lord døde i juli 2012, og i april i år var tiden inne for en stor hyllest i Royal Albert Hall. Denne kvelden inngikk i serien av «The Sunflower Jam»-konserter, som er et veldedighetsprosjekt satt i gang av Deep Purple-trommis Ian Paices kone, Jacky Paice. Når tiden nå var inne for å hylle Lord var det et stjernespekket musikergalleri som stilte opp, deriblant Glenn Hughes, Rick Wakeman, Bernie Marsden, Bruce Dickinson, og selvfølgelig Deep Purple.

Konserten, som sys sammen av konferansier og BBC-legende Bob Harris, er en tredelt affære, der det åpner med en hyllest til komponisten Jon Lord, etter en tårevåt takketale fra Vicky Lord, Jons kone. Dermed er vi i gang med en time musikk som nok i hovedsak blir for litt spesielt interesserte når blant annet tre stykker fra «Sarabande» står på programmet.

Nigel Hopkins byr på orgel når «Durham Awakes» åpenbarer seg, men i denne delen av konserten er det Orion Orchestra som byr på mye av vellyden. Steve Balsamo står for vokal når vi er fremme ved «All Those Years Ago», og samtidig gjør Micky Moody sin entre med gitaren. Mille Anderson dukker opp for å synge «Pictured Within», så det kommer stadig på flere av Jons gamle samarbeidspartnere.

Lord hadde mange venner i bransjen, og dermed er det heller ikke overraskende at Rick Wakeman tar organistens plass når tiden er inne for en fremførelse av tittelkuttet fra «Sarabande». Her får vi da også det definitive høydepunktet så langt i konserten, der kombinasjonen av band og orkester er glimrende, akkurat som den er senere i «Bourrée».

Dette i kontrast til den mer stillferdige «One From The Meadows», med Margo Buchanan bak mikrofonen. Når «Afterwards» avslutter denne sekvensen av konserten lar man seg overraske over at verken «Concerto For Group And Orchestra» eller «Gemini Suite» er representert. Ellers skal det sies at det mellom musikken er et par taler, men det er mulig å spille av konserten uten disse innslagene.

Over i konsertens andre del er det rockeren Jon Lord som hylles, og dette åpner med at Paul Weller gjør The Artwoods’ «Things Get Better» og «I Take What I Want». Orkesteret er fortsatt på plass, og det samme er husbandet, bestående av blant andre Paul «Wix» Wickens, Neil Murray, og Murray Gould.

Ian Paice finner veien inn bak trommesettet når det bys på to låter fra Paice Ashton Lord, og samtidig er det tid for gitar fra Bernie Marsden, mens The Temperance Movements Phil Campbell tar vokalen. Her gjør «Silas & Jerome» seg best, før tiden er inne for Deep Purple-musikk.

Denne sekvensen åpner neddempa med «Soldier Of Fortune», med Steve Balsamo og Sandi Thom bak mikrofonene, samtidig som Micky Moody leverer flott slidegitar. Glenn Hughes og Bruce Dickinson deler deretter vokalen på «You Keep On Moving» og «Burn», mens Don Airey står for tangenter og Ian Paice banker skinn. Sammen med orkester låter førstnevnte usedvanlig mektig, men kontrastene er store her, noe som understrekes når det tas helt ned med «This Time Around».

Det er selvfølgelig Deep Purple som avslutter kvelden, og kvintetten byr på sju låter i løpet av en time. Orion Orchestra er fortsatt fullt tilstedeværende, noe som gir ekstra liv til «Uncommon Man». Både denne og «Above And Beyond» er opprinnelig tilegna Lord, og har dermed sin plass i dette settet.

Introen til «Lazy» byr på duell mellom fiolin og Aireys orgel, og dermed er vi også inne i Lords Deep Purple-periode. En usedvanlig stilig kledd Ian Gillan sliter nok litt her og der med vokalen, men ellers sitter Deep Purple-settet godt. «When A Blind Man Cries» har mye glimrende instrumentering, mens den ypperlige «Perfect Strangers» som kjent aldri har tatt skade av orkestrering.

Orkesteret tar seg en pust i bakken mens bandet rocker seg gjennom «Black Night», før flere av kveldens musikere og sangere kommer inn for finalenummeret «Hush». Dermed avsluttes konserten med en heftig jam, og nok et høydepunkt.

En timelang dokumentar bestående av intervjuer og øvingsopptak er godt ekstramateriale, og med det har du her godt over fire timers spilletid. Skulle du føle for kun å høre musikken er konserten for øvrig også tilgjengelig på CD-er, der du kan velge mellom komponisten og rockeren Jon Lord.

Jan Dahle

Musikken lever videre

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s