Mye god melodisk rock

Foreigner_The Complete Atlantic Studio Albums
Foreigner «The Complete Atlantic Studio Albums 1977-1991»
Atlantic
5

Foreigner burde være velkjent for alle som liker melodisk rock, og enten du trenger en gjenoppfrisking, eller skulle være ny innen genren, er denne miniboksen bestående av bandets sju første album et godt kjøp. Her får du også platene med bonuslåter, til en hyggelig pris.

Foreigner_Foreigner

Historien begynner med den selvtitulerte debuten fra 1977, og allerede her smeller Mick Jones, Lou Gramm, og resten av bandet til med flere av sine største klassikere. Albumet som en helhet står også igjen som et av Foreigners aller beste. Allerede i åpningssporet, «Feels Like The First Time», legges lista på rekordnivå, der kombinasjonen av gitarriff, Gramms vokalmelodier, og tangentkrydder skaper ren nytelse i øregangene.

Deretter følger den minst like fenomenale «Cold As Ice», før Jones tar vokalen i den delvis akustiske «Starrider». Alle disse låtene står fortsatt som solide fundamenter i bandets livesett. Videre følger den aldeles ypperlige «Headknocker», som kombinerer det rocka og det melodiske. Disse elementene fortsetter å dominere skiva, der høydepunktene strømmer på i form av blant andre «Long, Long Way From Home» – med saxsolo – balladen «Woman Oh Woman», og «At War With The World». «Foreigner» er rett og slett et fullkomment album, som her utvides med fire demoer, der «Take Me To Your Leader» er av størst interesse.

Foreigner_Double Vision

Å følge opp en slik knalldebut er ikke enkelt, men Foreigner gjør i alle fall et hederlig forsøk med «Double Vision». Igjen finner vi noen låter som fortsatt er obligatoriske i konsertsammenheng, og dermed er «Hot Blooded» og ikke minst tittelkuttet som udødelige klassikere å regne. «Blue Morning, Blue Day», «Love Has Taken It’s Toll», instrumentalen «Tramontane», den riffbaserte «Lonely Children», og den avsluttende godbiten «Spellbinder» er alle gode spor. Ut over dette blir det litt mer ujevnt, men også «Double Vision» er alt i alt ei god plate. To gode livespor utgjør bonuslåtene her.

Foreigner_Head Games

Igjen er det en av storklassikerne som starter ballet når «Dirty White Boy» på overbevisende sett åpner «Head Games» fra 1979. Sekstetten fortsetter ellers mye der forgjengeren slapp kvalitetsmessig, og byr på rock’n roll i «Women», mens det mer melodiøse fremvises i blant andre «I’ll Get Even With You» og «The Modern Day». Gutta leverer også en god ballade i form av «Blinded By Science». «Do What You Like» låner fra The Beatles, mens tittelsporet er blant bandets sterkeste låter, så når «Head Games» er på sitt beste er dette ypperlig. Det er likevel fortsatt litt ujevnt – noe «Zalia» som ekstraspor ikke gjør noe med – og bandet trenger en trollmann for å nå helt opp til debuten igjen.

Løsningen lå i mannen som hadde produsert AC/DC til stjernehimmelen, og som også skulle skape magi for Def Leppard, Robert John «Mutt» Lange. Foreigners «4» blir dermed bandets store klassiker, og samtidig som plata dytter debuten ned fra førsteplassen i katalogen. «Night Life» er en glimrende rocker, som også løftes frem av en ypperlig produksjon. Bandet følger opp med herlige «Juke Box Hero», og overgår seg selv i «Break It Up».

Foreigner er virkelig i siget nå, og når bandets beste ballade, «Waiting For A Girl Like You», kommer lurer man på hvor dette skal ende. Maken til solid samling låter er det sjelden man kommer over, og kvaliteten synker ikke når «Luanne» og ultraklassiske «Urgent» følger.

Jones tar kommandoen når han riffer frem «I’m Gonna Win», og «Woman In Black» fortsetter festen i et godt midtempo driv. «4» er kun vellyd, og når «Girl On The Moon» og den groovy «Don’t Let Go» avslutter plata understreker Foreigner hvorfor det bør innføres en sjuende side på terningen. To akustiske innspillinger er bonus.

Foreigner_Agent Provocateur

Med «Agent Provocateur» leverer Foreigner sin største hit, «I Want To Know What Love Is» – som aldri blir det samme igjen etter at man har sett «Rock Of Ages» på Brooks Atkinson Theatre – men det er et band som er betydelig hardere i kantene som åpner skiva med «Tooth And Nail». Å følge opp «4» med et like sterkt album er uansett ikke mulig, men det er så visst godt materiale også her.

«That Was Yesterday» er solid låtsnekring, mens «Reaction To Action» er bandet i sitt røffere element. Produksjonsmessig er det ikke like fortreffelig som på «4», men dette tilfører også en viss råskap, slik som i «Stranger In My Own House». Låtmessig er det også tilbake til det litt ujevne, men de roligere «Down On Love» og «Two Different Worlds» fungerer bra mot slutten. «Agent Provocateur» ender dermed opp som ei godkjent plate, med et par store topper. Her er det derimot ikke bonusspor, hvilket det heller ikke er på de to neste skivene.

Foreigner_Inside Information

«Heart Turns To Stone» er en god åpning på «Inside Information», der Foreigner leverer en produksjon som er veldig 1987, og det låter bedre enn på forgjengeren. Åttitallet var selvfølgelig også som skapt for bandet, og den sterke «Say You Will» står igjen som klassikeren fra dette albumet.

Balladen «I Don’t Want To Live Without You» følger, og igjen er det god melodiføring som regjerer. «Out Of The Blue» er også en god ballade på plata. Rocker gjør gutta på godt vis i «Counting Every Minute», og det er godt driv i tittelsporet.

«Face To Face» er ei låt som står litt ekstra frem på plata, samtidig som dette er blant spora som låter veldig tidstypisk. Litt rock’n roll i form av «A Night To Remember» avslutter «Inside Information», og med det avrundes en æra med ei relativt god plate.

Foreigner_Unusual Heat

Lou Gramm har sagt takk for seg for første, men ikke siste, gang når Foreigner i 1991 gir ut «Unusual Heat». Ny vokalist er Johnny Edwards, og mannen bak mikrofonen fungerer bra. Produksjonsmessig låter det solid, og «Only Heaven Knows» er en god åpning, før det smeller til med den aldeles glimrende «Lowdown And Dirty». Dette er Foreigner i storform.

Den seige halvballaden «I’ll Fight For You» følger, og igjen tilfører produksjonen mye. Jones dominerer så lydbildet i «Moment Of Truth», der herlig riffing driver frem låta. Bandet rocker også godt fra seg i «Mountain Of Love», det groover herlig i «No Hiding Place», mens de roer den i ned i «Safe In My Heart», og byr på god dynamikk i «When The Night Comes Down». Alt i alt er «Unusual Heat» et godt album, som nok blir noe undervurdert fordi det inneholder «feil» vokalist.

Dermed er vi ved veis ende denne gangen, og konklusjonen er at «The Complete Atlantic Studio Albums» byr på mye god musikk for alle som liker melodiøs rock og AOR.

Jan Dahle

Mye god melodisk rock

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s