Status Quo «Live! – Super Deluxe»
Mercury

Når «The Frantic Four» nettopp har sluppet sitt farveldokument passer det seg vel at guttas originale konsertklassiker, «Live!», slippes i boks med to syttitallskonserter til som ekstramateriale.

«Live!» presenteres her i sin originale form, hvilket viker litt fra senere CD-utgivelser når det kommer til låtrekkefølge. Musikalsk er dette uansett hva enhver Status Quo-tilhenger er velkjent med fra åpningssporet «Junior’s Wailing» til den avsluttende «Roadhouse Blues».

Det er god energi i disse opptakene fra Glasgow høsten 1976, og tidlig i settet sparker «Just Take Me» og «Is There A Better Way» godt fra seg. «In My Chair» er noe seigere, men sitter også bra. I det hele tatt er det lite å sette fingeren på, men så er da også «Live!» et album som gjerne dukker opp på lister over historiens beste liveplater.

Gjennom hele dobbelalbumet svinger Status Quo på sitt særegne primitive vis, og når du samtidig blir presentert for mengder med solid gitarspill er «Live!» en ren fornøyelse. Bare den kvarterlange «Forty-Five Hundred Times» alene er verdt en investering i albumet, for her drar gutta av gårde i et herlig jammodus.

Over på disk nummer to kommer udødlige svisker som «Caroline», «Rain», og ikke minst «Roll Over Lay Down», og boogie blir vel ikke mer klassisk enn dette. I «Roadhouse Blues» pøses det så på med jamming igjen, og nok en gang kan man bare nyte gitarene.

Den første bonusdisken er «Tokyo Quo», som opprinnelig ble sluppet kun i Japan. Innspillingene er gjort et par uker etter opptakene til «Live!», så dette er mest å betrakte som en kortere versjon av hoveddiskene i boksen. Sånn sett blir dette mest en kuriositet for fansen, som sannsynligvis har skiva fra før likevel. Alle andre vil nok konstatere at dette er bra, men veldig redigert, før de returnerer til «Live!».

Den fjerde CD-en i boksen inneholder en konsert fra Sydney høsten 1974, og dette materialet er heller ikke tidligere utgitt. Dessverre er lydkvaliteten heller laber, så noen stor lytteopplevelse blir ikke dette. Igjen snakker vi dermed om en disk for fansen som aldri får nok.

Til tross for at dette er to år tidligere enn «Live!» er det faktisk ikke mer enn to låter som har forsvunnet fra settet underveis, og det er «Claudie» og «Railroad». Som om ikke det er nok er showet ellers rimelig likt oppbygd, med mye samme låtrekkefølge, der eksempelvis «Blackwater» og «Just Take Me» henger sammen, mens «Caroline», trommesolo og «Bye Bye Johnny» avslutter ballet.

Som typisk er for bokser er det også lagt ved litt snacks i form av opptrykk av turneprogrammet, og en liten bok med bilder og historikk. Dermed er denne utgivelsen en fin liten sak, som kan anbefales.

Jan Dahle