Brian May & Kerry Ellis «Live At Montreux 2013»
Eagle Vision

Brian May og Kerry Ellis har vært på turne med et i hovedsak akustisk sett, der materialet er både nytt, gammelt, og lånt. Duoens konsert i forbindelse med fjorårets Montreux Jazz Festival ble tatt opp, og kan nå nytes på DVD.

Ved siden av hovedrolleinnehaver Tony Vincent var det Kerry Ellis, i rollen som Meat, som stjal showet i originaloppsetningen av Queen-musikalen «We Will Rock You». Så stort inntrykk gjorde Ellis at det ikke tok lang tid før Brian May innleda et samarbeid med henne. Dette samarbeidet har blant annet ført til Kerrys soloalbum «Anthems», og altså en del turnering.

Den akustiske «The Born Free Tour» fant opprinnelig sted i Storbritannia høsten 2012 – CD-en derifra følger for øvrig med i denne DVD-pakka – og det var denne turneen som fortsatte utover sommeren i fjor, der May og Ellis inntok scena i Montreux med Ben E. Kings «I Who Have Nothing». Deretter holder de det gående i halvannen time, på ei scene som er dekorert med stearinlys.

Kansas’ «Dust In The Wind» stikker seg frem som et nydelig stykke musikk tidlig i settet, og det skal i det hele tatt vise seg at det roligste materialet gjerne sitter best i denne settinga. I The Beatles’ «Something» byr Brian på en flott solo, og dette er blant flere eksempler på godt neddempa stoff som sitter bra, ofte med tangentkrydder fra Jeff Leach. Leach trår blant annet til med litt piano i «Somebody To Love», der May gjør duett med Ellis.

«Life Is Real (Song For Lennon)» tilegnes Freddie Mercury, og samtidig viser denne versjonen at det finnes håp også for låtmaterialet fra «Hot Space». Dermed byr «Live At Montreux 2013» på positive overraskelser, samtidig som vi får sikkerstikk som den evige vinnerlåta «’39».

Når vi kommer frem til «Last Horizon» påpeker May at man aldri bør være uplugga for lenge, og dermed plukkes Red Special fram til glede for fansen mens Brian holder soloshow. Alene er gitaristen også innledningsvis i «Love Of My Life», men her blir det etter hvert duett mellom gitaristen og Kerry.

Mer elgitar blir det i den relativt nyskrevne «The Kissing Me Song», men denne fungerer på langt nær så bra som den akustiske versjonen på CD-en, siden det helt klart savnes en rytmeseksjon bak det litt rocka elektriske kompet til May. Da sitter det bedre med en akustisk hillbilly-versjon av «Tie Your Mother Down», som rockes opp med elektrisk gitar fra solopartiet og ut.

«We Will Rock You» er en sikker publikumsvinner, og det samme er «Crazy Little Thing Called Love», som avslutter settet. Før vi kommer så langt skaper Kerry kveldens ståpelsøyeblikk med «No-One But You (Only The Good Die Young)», som var glansnummeret hennes i «We Will Rock You», og som hun i ettertid nærmest har gjort til sin egen. Nok en gang stikker dama dermed av med det største kakestykket.

Som bonus får vi et lite «Hver Gang Vi Møtes»-øyeblikk når May og Ellis fremfører «Nothing Really Has Changed» utendørs i afrikanske Shamwari, med kun låtskriver Virginia McKenna som publikum.

Jan Dahle