Heavy metal tar form

Judas Priest_Metalogy
Judas Priest «Metalogy»
Legacy
6

Trenger du, eller noen du kjenner, en innføring i heavy metal? Da er fire disker som oppsummer nesten 30 år med Judas Priest den perfekte julegave, og i ny innpakning får du det hele til en svært hyggelig pris.

Hva hadde heavy metal vært uten Birmingham, og ville genren i det hele tatt eksistert? Dette er spørsmål som har blitt mye debattert, og debatten vil garantert fortsette, men udiskutabelt er det at nettopp Birmingham har betydd mye for metalen slik vi kjenner den i dag.

I 1970 slapp Birmingham-kvartetten Black Sabbath sitt debutalbum, av mange sett på som den første metal-skiva, og sikkert er det at Tony Iommi & Co. ga tung musikk et ansikt. Fire år senere skulle nok et band komme stormende fra nettopp Birmingham, og denne gangen var det Judas Priest som albumdebuterte med «Rocka Rolla». Bandet skulle etter hvert utvikle seg til metalens definitive flaggskip, og over fire disker byr «Metalogy» på kvintettens musikalske historie fra 1974 til 2001.

Det åpner med «Never Satisfied» – som også ble plukka frem på bandets «avskjedsturne» – og med det understrekes det at det metal-soundet Judas Priest skulle bli kjent for så visst ikke var der fra første stund. Strukturmessig nærmer gutta seg dette på oppfølgeren, «Sad Wings Of Destiny», og dermed serveres også en av bandets største klassikere i form av «Victim Of Changes». Produksjonen mangler likevel fortsatt noe, og kanskje er det nettopp derfor vi får denne låta i liveversjon fra metalens genredefinerende konsertplate, «Unleashed In The East».

«Tyrant» viser uansett at bandet var på riktig vei i studioet med «Sad Wings Of Destiny», og «Sinner» og «Let Us Pray/Call For The Priest», fra «Sin After Sin», fortsetter å vise hvilken vei det utvikler seg. Samtidig plukkes det her frem liveinnspillinger av låter som «Starbreaker» og «Diamonds And Rust», og dette er vel muligens gjort for å presentere stoffet med et sound som er mer typisk bandet.

Av dette livematerialet er det dessverre ikke mye som er ellers uutgitt, så «Metalogy» byr ikke på stort for den virkelige Judas Priest-samleren, men som et historisk dokument er dette ypperlig. Vi følger tross alt en svært interessant musikalsk utvikling, som via «Stained Class» – med låter som «Exciter», og den glimrende «Beyond The Realms Of Death» – og «Killing Machine», med klassikere som «Delivering The Goods» og «Hell Bent For Leather», på mange måter altså defineres i 1979 med nevnte «Unleashed In The East».

Med «British Steel» topper bandet seg selv i 1980, og «Metalogy» byr på hele seks spor fra denne klassikeren. To av disse presenteres i liveversjoner, og en av disse er konsertfavoritten «Breaking The Law». Her understrekes det også at Judas Priest var et solid liveband på denne tiden, men ingen stiger fører rett til himmels, og det fikk Judas Priest erfare med den heller tvilsomme «Point Of Entry». Her får vi uansett albumets to riktige gode spor, «Heading Out To The Highway» og «Desert Plains».

«Screaming For Vengeance» ble begynnelsen på en ny klatring mot evig gudestatus innen metalen. Dermed fikk Judas Priest også en ny fremtidig liveklassiker i «Electric Eye» – hvilket kan høres her i et opptak fra San Antonio – et udødelig tittelkutt, og flere solide spor som «Devil’s Child» og «You’ve Got Another Thing Coming».

Nå er bandet igjen inne i en solid periode, og i 1984 slipper gutta sitt kanskje aller beste album i form av «Defenders Of The Faith». På «Metalogy» er det funnet plass til ikke mindre enn åtte spor fra plata, der «Love Bites» presenteres i konsertversjon. Ellers får vi de suverene studioinnspillingene av blant andre «Freewheel Burning», «Rock Hard Ride Free», og gromlåta «The Sentinel».

Så langt har Judas Priest vært en eneste lang metal-suksess, som ikke har skapt debatt annet enn hos kristenfundamentalistene i Amerika. Når vi er fremme i 1986, og bandet slipper «Turbo», skapes det derimot bruduljer også innad i metal-miljøet og blant fansen. Imaget er plutselig tilpassa tidene, og nagler og lær brukes på «penere» vis, og permanenten oppdages. Som om ikke det er nok bærer musikken preg av den så tidsriktige gitarsynthen, og dermed beskyldes bandet for å ha solgt sjela til kommersialismen.

Uansett er resultatet et sterkt album – for de som tålte utviklinga – og bandet leverte sin definitive konsertåpner i form av «Out In The Cold». «Turbo Lover», «Parental Guidance» og «Private Property» er andre store øyeblikk fra «Turbo» som har fått plass på «Metalogy».

Et par år senere er det et mer forvirra Judas Priest som leverer en nedtur i form av «Ram It Down», der høydepunktene er få. «Blood Red Skies» er den absolutte ener på skiva, og presenteres her sammen med blant andre tittelsporet og «Heavy Metal».

Judas Priest er så visst inne i det som skal bli et turbulent nittitall når «Painkiller» slippes, men så viser det seg også at det som skal bli bandets farvel med vokalist Rob Halford er Judas Priest på sitt aller beste. Varemerket til gitarduoen K.K. Downing og Glenn Tipton er i høyeste grad fortsatt tilstedeværende, og den nye skinnbankeren, Scott Travis, viser seg som den ultimate metal-trommis.

Gutta presterer et av sine absolutte karrierehøydepunkter med et beinhardt og tøft sound, der «Painkiller», «Between The Hammer & The Anvil» og «Night Crawler» er med på å understreke hvordan ekte heavy metal kan kombineres med sterke melodier. Alt så dermed ut til å ligge til rette for en ny gullalder for Birminghams store sønner, men så sa altså Halford takk for seg for å starte opp sitt midlertidig veldig gode Fight.

Judas Priest var i godt selskap på denne tiden, da åttitallsikoner som Iron Maiden og Mötley Crüe også plutselig sto uten vokalister på samme tid. Et annet fellestrekk var at alle tre skulle plukke sangere som skapte debatt, men Judas Priest holdt seg nærmest den opprinnelige formelen da de fant Tim «Ripper» Owens. Mannen hadde en stemmeprakt av de sjeldne, men slikt betyr ikke nødvendigvis det samme som suksess.

Fansen tok greit imot «Jugulator» som ble sluppet i 1997 – sju år etter «Painkiller» – men den store suksessen uteble, til tross for gode låter som for eksempel «Blood Stained». «Demolition» skulle derimot vise seg å bli et rimelig middelmådig album, og med det slutter også «Metalogy»-historien.

Et par år senere var Halford tilbake i bandet, og en samlet metal-verden hylla de gjenforente metal-gudene. Siden den gang har bandet holdt det gående, selv om aktiviteten nå er svært lav etter turneen som ikke helt viste seg å være bandets avskjed likevel.

Historien opp til 2001 kan altså følges i den glimrende «Metalogy», og selv om denne nye versjonen er en boksmessig nedstripping, er den et ypperlig innblikk i et viktig bands historie. DVD-en som var med i den opprinnelig versjonen er utelatt – den er uansett tilgjengelig separat, og nødvendigheten bærer tittelen «Live Vengeance ’82» – men boka har det blitt plass til. Dermed er det mulig å lese mye om bandets historie, mens du hører på over 60 låter som er obligatoriske i ethvert metal-hjem.

Jan Dahle

Heavy metal tar form

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s