En rockeleksjon

The Rolling Stones_Sweet Summer Sun
The Rolling Stones «Sweet Summer Sun – Hyde Park Live»
Eagle Vision
5

50 år ut i sin karriere er The Rolling Stones fortsatt det ultimate rockebandet, noe denne DVD-en fra jubileumsturneen definitivt understreker. Dermed er det bare å glede seg over to timer med klassisk rock.

Innledningsvis får vi litt snakk rundt oppkjøringa til sommerens to Hyde Park-konserter, der Glastonbury var et høydepunkt på veien. Sammenligningene trekkes så mellom årets konserter og den legendariske opptredenen i Hyde Park sommeren 1969, og utover i filmen blir det flere intervjuer og klipp som trekker parallellene mellom disse konsertene.

Musikalsk begynner det med bandets definitive konsertåpner, «Start Me Up», og gutta viser straks at formen utvilsomt er tilstede. Mick Jagger er selvfølgelig ikke lenger like kroppslig energisk som i 1981, men som rockeband er den musikalske energien like fullt der.

Det er også klart at The Rolling Stones live er mer enn Mick, Keith, Charlie og Ronnie, for medmusikantene – som i hovedsak også har vært der i en mannsalder – er med på å skape det ypperlige lydbildet. Saksofonist Bobby Keys har vært der av og på siden sekstitallet, tangentist Chuck Leavell har vært med i mer enn 30 år, mens koristene Bernard Fowler og Lisa Fischer har hengt med i bortimot 25 år.

Sistnevnte får vist seg litt ekstra frem i «Gimme Shelter», mens bassist Darryl Jones – med 20 års fartstid i bandet – får ekstra spillerom i en solid fremført «Miss You». Alle er altså viktige ingredienser i The Rolling Stones som liveband i dag, men firerbanden som styrer det hele er likevel noe for seg selv.

Keith Richards og Ronnie Wood er glimrende i fellesskap, mens Charlie Watts holder det gående på særegent vis bakerst på scena. I front er Mick Jagger sjef, og han kommer seg svært godt gjennom dette vokalmessig sett, til tross for at mannen her bare er dager unna å fylle 70.

Visuelt er «Sweet Summer Sun» godt produsert, og lydmessig er det ikke noe å sette fingeren på. Når setlista da også er upåklagelig blir dette ikke annet enn nytelse, og «Honky Tonk Women» blir et solid høydepunkt der den følger «Doom And Gloom», som på sin side viser at også ferskt materiale sitter godt blant det eldre konsertrepertoaret.

Richards tar mikrofonen i «You Got The Silver» og «Happy», mens Mick Taylor dukker opp for «Midnight Rambler». Dermed er Taylor tilbake der det hele begynte for ham 44 år tidligere. Synd må det da sies å være at Bill Wyman ikke fant veien til disse to London-konsertene, for det å ha fått samla alle nålevende Rolling Stones-medlemmer hadde satt en ekstra spiss på det hele.

Med «Jumpin’ Jack Flash», «Sympathy For The Devil» og «Brown Sugar» er det uansett ingenting å klage over når mørket har senka seg over Hyde Park, og The Rolling Stones gjør innspurten i hovedsettet. Ekstranummersekvensen avsluttes så med «(I Can’t Get No) Satisfaction», med Taylor tilbake på scena, og publikum i ekstase. Sånn skal rock gjøres, og verden blir utvilsomt et fattigere sted å være når bandet etter hvert sier takk for seg.

Tre ekstralåter fra de to konsertene er å finne som bonusmateriale, og kjøper du versjonen med CD-er får du noe ekstra der også.

Jan Dahle

En rockeleksjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s