Rock og politisk propaganda

Ted Nugent_Ultralive Ballisticrock
Ted Nugent «Ultralive Ballisticrock»
Frontiers
3

Ted Nugent har alltid vært en kompromissløs mann, noe som i løpet av ei karriere som strekker seg helt tilbake til sekstitallet har ført til både glimrende rock og kontroverser. Nå er denne Detroit-rockeren ute med nok en DVD, og dermed får vi mer av det vante.

Ted Nugent inntar scena med «Free-For-All», og gromåpninga er dermed på plass. Dessverre ligger vokalen litt lavt i miksen, så sånn sett hemmes lydbildet litt, men bildeproduksjonen er derimot glimrende. Rocker godt gjør det også, og med Derek St. Holmes tilbake i bandet er det også en ekstra gitar i orkesteret. Bak gitaristene ligger et solid komp fra Greg Smith og Mick Brown, og enhver hardrocker der ute vil nikke gjenkjennende til disse navna.

Derek overtar mikrofonen i «Stormtroopin'», og utover i settet deler han vokaljobben med hovedpersonen selv. Også Smith slipper til som vokalist når vi er fremme ved «Need You Bad», og bassisten kommer ut av dette med æra i behold. Nugent på sin side leverer mye heftig gitararbeid, mens tre blonde dansere underholder litt under «Wango Tango».

«Wang Dang Sweet Poontang», «Raw Dogs & War Hogs» og «Dog Eat Dog» er solide rockere i første halvdel av settet, men så viser problemet med Ted Nugents konserter på amerikansk jord seg så alt for godt i forbindelse med de to sistnevnte. Politisk propaganda gjør rett og slett det hele uspiselig, og det er utrolig synd, for Nugent har evnen til å være en utrolig god frontmann.

Det blir uansett for mye når mannen setter i gang med NRA-propaganda, og kommer med ytringer om at ethvert barn bør ha et automatvåpen. Videre blir det mye hyllest av USA og landets militære styrker, samtidig som Nugent tviholder på sine vrangforestillinger om at dette er det eneste landet med frihet. Friheten er visstnok fraværende akkurat nå grunnet rasshølene som for øyeblikket sitter i det Hvite hus, men landet skal visst tas tilbake. Dette markeres med utstrakt langfinger til Washington, og påfølgende hyllest av Tea Party-fløyen.

Dette er ting som rett og slett ødelegger den gode konsertopplevelsen – kanskje med mindre du støtter Nugents politiske synspunkter – og det er ikke tvil om at det at Ted ikke evner å holde seg til rocken trekker ned helhetsopplevelsen. Ikke er det videre imponerende med jaktprat (nei, ikke Øystein Sundes klassiker), og at mannen forteller hvor tøft det er å legge et stykke kjøtt på grillen heller. Også maset om at hver låt er den viktigste låta blir veldig trøttende etter hvert. Hold kjeft og spill rock, Ted!

Når det rockes er det derimot en god del å nyte, og «Motorcity Madhouse» fulgt av udødelige «Cat Scratch Fever» og «Stranglehold» er en sterk sekvens. I sistnevnte er det også mengder med god gitarjamming. Showet avsluttes med «Great White Buffalo», selvfølgelig med en snutt «Star Spangled Banner», og dermed er siste delen av showet sterkt.

Det er ikke mye ekstramateriale her, og de minuttene som er innholder litt behind the scenes, og en del skravling fra Ted Nugent. Det hele er for øvrig å få kjøpt i diverse formater, med eller uten konserten på CD.

Jan Dahle

Rock og politisk propaganda

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s