Opptur

Paul McCartney_New
Paul McCartney «New»
MPL
4

Seks år har gått siden Paul McCartney sist ga oss nytt originalmateriale, og når mannens produksjon generelt har vært av ujevn kvalitet på 2000-tallet er det utvilsomt spenning å spore når «New» nå slippes.

En kjapp smuglytt på singelslippet for en tid tilbake dro tankende mot «Flaming Pie», og dermed begynte håpet om at Paul McCartney endelig var på riktig spor å bygge seg opp. Når albumet så sparkes i gang med den uptempo «Save Us» fremviser McCartney et lydbilde som både er modernisert og inneholder velkjente formler, samtidig som det melodimessige sitter godt i albumets mest rocka og kanskje beste spor.

«Alligator» er mer ubestemmelig, der arrangementet kan fremstå som noe schizofrent i en ellers fengende komposisjon. En del av uttrykket her kan nok tillegges produsent Mark Ronson – mannen som gjorde underverker på Duran Durans «All You Need Is Now» – som for øvrig er en av fire produsenter på «New».

Med Giles Martin bak spakene får vi en betydelig streitere McCartney i den trivelige «On My Way To Work», men samtidig bys det også her på et litt overraskende og småtøft mellomspill. Man merker seg også at «New» er ei variert skive, der det er smårocka i «Queenie Eye», og helt nedstrippa til den akustiske gitaren i «Early Days» og «Hosanna». Sistnevnte er blant det svakere materialet på plata, men hele tiden er uansett McCartney-uttrykket der. Stemmen er selvfølgelig heller ikke til å ta feil av, selv om mannen de senere åra har begynt å vise tegn på slitasje på det feltet.

Tittelsporet fremviser munter og god melodiføring, og var et naturlig singelvalg med sitt gode allsangpotensial. Her snakker vi også om veldig tradisjonell McCartney, og det samme må sies om «Everybody Out There». Dette i motsetning til «Appreciate», som byr på et seigt arrangement som er smått inspirert av mer elektronisk musikk. Paul har som kjent aldri vært redd for å eksperimentere, og også «New» understreker sånn sett at lekenheten fra sekstitallets produksjoner fortsatt er tilstedeværende.

«I Can Bet» er igjen ei fengende låt, som på godt vis drar den tradisjonelle McCartney inn i 2013. Dette gjelder også «Looking At Her», der det produksjonsmessig er moderne, samtidig som McCartney-melodiene tviholder på det velkjente. Mer anonymt blir det med den avsluttende «Road», der Paul Epworths produksjon plasserer ei ikke overbevisende låt et sted midt imellom alt og ingenting.

Går du for deluxe-versjonen får du to ekstra spor på kjøpet, der «Turned Out» igjen drar tankene mot nittitallets McCartney. «Get Me Out Of Here» byr deretter på kassegitar og perkusjon, og er sånn sett litt tidløs i utrykket, samtidig som det er litt effekter på vokalen. Avslutter begge utgavene av albumet gjør det skjulte sporet «Scared», som er ei ren pianolåt, og nok en av McCartneys kjærlighetsballader.

Konklusjonen blir at «New» er Paul McCartneys beste på denne siden av tusenårsskiftet, selv om det er litt ujevnt også denne gangen når det gjelder låtkvaliteten.

Jan Dahle

Opptur

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s