Fire karer på stedet hvil

Status Quo_The Frantic Four Reunion 2013
Status Quo «The Frantic Four Reunion 2013 – Live At Wembley Arena»
e-a-r
5

De siste 20 åra har rockeverdenen bestått av mange gjenforeninger, og i vår var tiden inne for Status Quo til å gjenfinne formen med sin legendarisk syttitallsbesetning.

Det var i 1984 Francis Rossi og Rick Parfitt tok sitt Status Quo ut på avskjedsturneen «End Of The Road», men bandet gjenoppsto for Live Aid det påfølgende året. I 1986 var så et delvis nytt Status Quo tilbake på scenene, og siden den gang har avskjed vært et ord som ikke har blitt hørt i guttas vokabular. Samtidig har bandet gitt ut plater av svært varierende kvalitet, og med konstant turnering påpekt en gang for alle at veien definitivt ikke ser ut til å ha noen ende.

Til glede for fansen av syttitalls Status Quo fant så plutselig Rossi og Parfitt sammen med bassist Alan Lancaster og trommis John Coghlan for en britisk turne tidligere i år. Dessverre har det foreløpig blitt med denne ene runden i hjemlandet, men for de av oss som ikke fikk overvære begivenheten er det hele nå festa til diverse digitale disker.

Kvartetten inntar scena med «Junior’s Wailing», og Lancaster ved mikrofonen. Denne frontposisjonen forblir bassistens de påfølgende tre låtene, mens Rossi på sin side konsentrerer seg om gitaren. Bandlederen påtar seg – til tross for sine begrensninger – nærmest en rolle som gitarhelt, og konserten igjennom river han frem heftige soloer. Dette er med på å gjøre «Just Take Me», som byr på et solid driv, til et tidlig høydepunkt i konserten. Samtidig merker man seg at det er et klart røffere uttrykk her enn vi har blitt vant til gjennom dagens Status Quo-besetning.

Francis tar mikrofonen for første gang i «In My Chair», som følges av en «Blue Eyed Lady» som svinger seriøst. Det er da også få band som får liv i godfoten slik Status Quo gjør når bandet er i sitt ess. Gutta tar den uansett litt ned midtveis med «Most Of The Time» og «(April) Spring, Summer And Wednesdays».

«Railroad» er et naturlig høydepunkt, som slipper til Bob Young på gjestemunnspill når det går over i det mer bluesa. Young svinger også innom på en småheftig «Roadhouse Blues», som er en naturlig del i et sett som i hovedsak er basert rundt bandets klassiske livealbum fra 1977.

Med Parfitt bak mikrofonen trekker «Forty-Five Hundred Times» frem allsangen på Wembley, og deretter er det parademarsj med «Rain», «Big Fat Mama» og «Down Down». Det er ikke mye å utsette på den troikaen, og i det hele tatt er det mye å glede seg over på denne utgivesen, selv om vi ikke snakker om ei direkte hitpakke.

Avslutninga med «Bye Bye Johnny» har derimot aldri vært særlig å slå hæla i taket for da låta ikke er annet enn den kjedelige lillebroren til «Johnny B. Goode», men Status Quo tviholder likevel på denne. Så ja, man kunne kanskje ønske seg noen andre låter her og der, men det er utvilsomt artig å se gutta på scena igjen, og sånn sett er dette en DVD som vil glede fansen.

En 70 minutters dokumentar løfter DVD-en opp det lille ekstra som skal til for å gjøre dette til en riktig god utgivelse. Vi følger bandet fra øvingslokalet til turnestart, med påfølgende dagbok fra turnelivet. Her er det liveklipp, og intervjuer med band, crew, og fans, samt klipp fra livet på veien. Det hele er godt sydd sammen, og det blir aldri kjedelig eller uinteressant.

En CD som inneholder mesteparten av konserten følger også med, men skal du først høre bandet på det formatet anbefales skiva innspilt på Hammersmith Apollo dagene i forveien.

Jan Dahle

Fire karer på stedet hvil

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s