Nok et ritual

Åge Aleksandersen
Åge Aleksandersen & Sambandet
Oslo, Rockefeller
13/9-2013
4

Det er andre helg i september, og det betyr at Åge Aleksandersen og Sambandet innfinner seg på Rockefeller. Dette har blitt et ritual, men som Åge selv har sagt fra samme scene tidligere er en konsert med ham og Sambandet like mye et ritual som en konsert.

Det åpner da også helt rituelt med Edith Piafs «Non, Je Ne Regrette Rien» som intro, før det sju mann sterke bandet inntar scena med en rocka «Min Dag». Gitarist Skjalg Raaen holder et høyt tempo mens han og bassist Morten Skaget bedriver synkron gitarsvinging, samtidig som gitarist Gunnar Pedersen er traustheten selv på motsatt side av scena.

Åge selv holder stand i midten, og leder publikum ut i allsangen, som inkluderer halleluja- og Bjørn Eidsvåg-rop. Bjørn Røstad drar etter hvert saksofonsoloen, og med det er det konstatert at dette fungerer innledningsvis. Underholdningsfaktoren er høy, der spesielt gutta på venstre side – ledet av Skjalg – shower godt, mens «Suttekluten» trekkes opp av hatten. Dermed kommer også tangentist Terje Tranaas frem på scenekanten med trekkspillet.

Åge Aleksandersen

Det roes ned med en stillferdig «Lys Og Varme», der Pedersen som alltid får vist frem sine følsomme sider, og Røstad igjen finner veien inn i spotlighten med en solo etter at det fulle bandet har kommet inn.

Aleksandersen er kjent for sitt engasjement i Nicaragua, der han blant annet har et fond som årlig deler ut en pris til lovende musikalske talenter. Vokalisten fra bandet som nylig fikk stipendet er på plass på Rockefeller i kveld, og denne unge jenta mottar diplomet og takker pent på engelsk, norsk, og spansk, før bandet fyrer opp «Rosalita». Nå rocker Skjalg så smykkene spruter, men det roes ned med «Skin Sola», før gitaristen tar helt av.

Sambandet er et band der alle musikerne får muligheten til å vise seg frem, og i nettopp «Skin Sola» får Tranaas sitt øyeblikk i rampelyset når han følger opp fine soloer fra gitaristene med et heftig orgelparti. Nå trøkker det også godt i ei låt som innledningsvis blir litt kjedelig.

Åge Aleksandersen

«Total Kapitulasjon» – fra den glimrende sisteskiva, «Furet Værbitt» – fremviser en røffere side av Åge, mens «24/12» er nok ei låt fra nevnte album som plukkes frem i kveld. Sistnevnte lar trommis Steinar Krokstad slippe til med vokal på et par vers, samtidig som dette er et av tilfellene der Åge selv sliter litt med vokalen. Helt i toppform er nok ikke hovedpersonen stemmemessig i kveld, noe som merkes best på enkelte av de roligere låtene.

«Fremmed Fugl» er andre utdrag fra «Levva Livet», og her rusler Gunnar ut på catwalken for nok et flott stykke soloarbeid. I det Bjørn trår til med sin solo sørger lysveggen bakerst på scena for å sette saksofonisten i fokus, og i det hele tatt er lysproduksjonen flott. «Fire Pils Og En Pizza» – som er arrangert for på best mulig vis å skape liv i salen – og «Hvis Du Rekke Ut Ei Hand» er videre blant kveldens repertoar som understreker hvor solid «Levva Livet» er som album.

Et annet godt album er «To Skritt Frem», men Åge får ikke helt til «Danserinnen» her og nå. Senere får vi et Robbie Robertson-inspirert arrangement på «Alkymisten», som heller ikke fungerer helt. Det er spennende med nye arrangementer, og Sambandet har hatt hell med den slags tidligere, men denne mindre rocka versjonen av ellers sterke «Alkymisten» faller litt igjennom. Dette til tross for at Skjalg spiller godt på slidegitaren, mens Gunnar som alltid fungerer bra når han trekker frem mandolinen.

Tilbake til det rituelle er Åge og bandet når «Hold Fast» står for tur, der Røstad kjører på med sin smått underholdende twisting, mens Raaen og Skaget holder på med ablegøyer på sin side av scena. At gutta har det gøy er da også sikkert, for spillegleden er alltid stor hos dette bandet. Dette smitter over på publikum, og dermed er festen sikra.

Åge Aleksandersen

«Bedre Enn De Fleste» er ikke blant Åges sterkeste låter, og med et arrangement som skal understreke at veien ikke er lang fra de trønderske skoger til Louisiana, faller denne noe i fisk med sin løssluppenhet i kveld. Når «Dekksgutten» følger, der Åges vokal tidvis ikke sitter, er konserten nede i en liten bølgedal.

Det har vært litt ujevnt så langt, og selv om Åge og Sambandet alltid leverer varene, er det ingen tvil om at vi har sett gutta gjøre konserter med bedre flyt. Best sitter det uansett i kveld når gutta rocker, og med «Norge, Mitt Norge» begynner oppløftet som drar konserten solid i land. Nå trøkker bandet godt, og da feiles det ikke på noen punkter.

«Dains Med Dæ» er en sikker allsangvinner, og når Åge stiller seg lengst ut på catwalken for «Rio de Janeiro» koker det i salen. Den rituelle avslutninga med «Levva Livet» ispedd «Twist And Shout», og som i senere år har fått et lite tilskudd av «Sweet Soul Music», rocker hardt. Denne finalen blir aldri feil – selv om man kanskje er litt lei «Twist And Shout»-innslaget nå – og Åge og Sambandet avslutter dermed på topp. I det gutta svinger seg ut av scena til tonene av «An Der Schönen Blauen Donau» er dermed et godt punktum satt for over to timer med trøndersk rock.

Jan Dahle

Nok et ritual

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s