Den syvende… himmel


Toto / Åge Sten Nilsen
Moss, Verket
29/6-2013
Åge Sten Nilsen
Toto

Totos gjenoppstandelse i 2010 skulle vise seg å bli mer enn bare en midlertidig affære, og selv om vi ikke har fått ny musikk fra bandet er gutta stadig ute på veien. Når orkesteret nå har funnet veien til Moss skal vi så få en oppvisning av de sjeldne, men først skal Åge Sten Nilsen varme opp publikum.

Med Loveshack som backingband inntar Åge Sten Nilsen scena i Moss, uten at han egentlig får solomaterialet sitt til helt å skape den store stemningen. Jo da, det er for så vidt småhyggelig med «Where The Good Times Grow» og «Touch Of The Untouchable» tidlig i settet, men det er først når mannen trekker frem noen Queen-låter det til en viss grad våknes opp blant publikum.

«We Will Rock You», «Radio Ga Ga», og «I Want It All» blir sånn sett et friskt pust. Bandet gjør hele veien jobben sin, og Åge selv synger godkjent, men det er ikke tvil om at solomaterialet hans blir for litt for anonymt.

Litt artig for de mer innvidde blant publikum er det når Åge leker seg litt med Brød & Cirkus’ «Kong Midas I Revers» under introduksjonen av tangentist Christian Nystrøm, før Nilsen finner frem kassegitaren til «Television Star». Wig Wams «From Here» blir ikke den helt store opplevelsen underveis, og det tar egentlig ikke av før den avsluttende «In My Dreams».

Toto er normalt sett et sikkerstikk når det gjelder leveranser fra scena, og i kveld skal det vise seg at gutta virkelig er i form. Vi får innledningsvis noen toner fra «Child’s Anthem», før «On The Run» setter det hele skikkelig i gang. Videre blir vi servert en variert meny, som på en god måte representerer de 35 åra bandet er ute for å feire. Ikke er låtvalget for opplagt heller, noe en tidlig «Goin’ Home» understreker.

Deretter følger kveldens første virkelige høydepunkt i form av «Hydra», og man merker seg at vokalist Joseph Williams er i veldig bra form. Samtidig benytter gitarist Steve Lukather anledningen til å nå sin første av mange topper for kvelden, og bandet som en helhet er umenneskelig bra. Når gjengen så fortsetter med herlige «St. George And The Dragon» leveres nok en overraskelse, og et suverent eksempel på Totos sterke låtkatalog.

De mer opplagte klassikerne kommer også, og «I’ll Be Over You», med vokal og fenomenalt solospill av Lukather er tidligst ut av disse. Det er likevel «Rosanna» som er første låt som virkelig får liv i et publikum som nok kanskje ikke har det sterkeste forholdet til hele Totos katalog, og dermed ikke helt ser ut til å verdsette «It’s A Feeling», som aldri er spilt live før denne turnéen.

«Rosanna» er derimot velprøvd i livesammenheng, og vi kan glede oss over blant annet soloen fra Steve Porcaro, som ellers ofte blir den anonyme på scena. David Paich slenger seg på med pianosolo, samtidig som Williams benytter anledningen til å ta en form for en dans. Det er da også litt humor her, og Paich er langt fra selvhøytidelig der han stadig benytter spillefrie øyeblikk til å gjøre ablegøyer fremme på scenekanten.

Lukather benytter «Wings Of Time» til å dra en ekstra lang solo, noe som ikke overraskende sitter svært bra. Det skal ellers påpekes at gutta får sine partier der de kan briljere litt ekstra, men rene alenesoloer spares vi for.

«Falling In Between» byr på tyngde og tekniske parter, og understreker samtidig at Toto er så mye mer enn noen låter på P4. I den andre enden av skalaen har vi en ballade som «I Won’t Hold You Back», som for øvrig følges av Williams første direkte kommunikasjon med publikum. Dette etter at Lukather – som ellers står for alt mer eller mindre løssluppent prat – har introdusert vokalisten og det påfølgende høydepunktet «Pamela».

Trommis Simon Phillips viser så sine mer følsomme sider mens Lukather drar frem kassegitaren til «99», og deretter tar «White Sister» kvelden til nye høyder med et samspill som nok knekker selvtilliten til mang en musiker blant publikum. Bassist Nathan East – som kvelden igjennom kun er et stort glis – skaper et heftig groove i «White Sister», og får sitt ekstra øyeblikk i spotlighten under en glimrende «Africa», før «How Many Times» igjen byr på det tyngre Toto.

Nå gjenstår bare innspurten av den to timer og 20 minutter lange herligheten Toto byr på i kveld, og «Stop Loving You» er som alltid ufeilbarlig. Det hemmer ikke akkurat inntrykket at Phillips her også får utfolde seg litt ekstra. «Hold The Line», der korist Amy Keys også slipper frem på scena, avslutter hovedsettet, og dermed er allsangen også et faktum i regnværet på Verket. Uslåelige «Home Of The Brave» blir kveldens eneste ekstranummer, og et solid punktum på nok en uforglemmelig konsert med det som kanskje er verdens beste liveband.

Jan Dahle

Den syvende… himmel