Rush
Norje, Sweden Rock Festival
8/6-2013

Når Rush inntar Sweden Rock Festival er det langt fra den mest tilgjengelige headlineren i festivalens historie, og mange skulle nok kanskje ønske seg noe som var mer fest og moro når festivalen drar seg mot slutten. Det publikum får er uansett noe av det mest gjennomførte i festivalens historie, da det skal vise seg at den kanadiske trioen skal levere suverent både musikalsk og visuelt.

En introfilm åpner det hele, før «Subdivisions» er første låt ut. Geddy Lee befinner seg bak sine keyboards, og «The Big Money» følger i et sett som byr på mye fra åttitallet. Det hele låter rimelig upåklagelig, selv om noe som må ha vært basspedaler til tider blir litt dominerende i lydbildet, og da spesielt under «Red Sector A».

Visuelt er det mye lys, og god bruk av skjermer. Både filmmateriale, og scenedekoren drar tankene mot Hipgnosis og Storm Thorgerson, der vi blant annet finner en svær popcorn-maskin bak Lee.

«Limelight» stikker seg ekstra frem relativt tidlig i settet, mens den instrumentale «Where’s My Thing?» blir vinneren i første del av konserten. Denne delen avsluttes med «Far Cry» og pyro, og man må samtidig konstatere at det er synd Rush byr på et amputert sett her.

En ny introfilm følger, før vi får et sekslåters utdrag fra fjorårets «Clockwork Angels». Nå kommer også strykere inn på scena, noe som gjør den åpnende «Caravan» ekstra mektig. Under «Clockwork Angels» snus det gigantiske trommesettet til Neil Peart, slik at mannen spiller på bakre del.

Ti mindre skjermer heises ned fra lysriggen til «The Anarchist», og igjen poengterer Rush hvilken vekt bandet legger på det visuelle, og hvor perfeksjonert det er. Pyroen er heftig i «Carnies», mens Alex Lifeson overbeviser litt ekstra på seksstrengeren under den solide «Headlong Flight».

«The Garden» avslutter «Clockwork Angels»-settet, mens «YYZ» og «The Spirit Of Radio» drar det hele mot nye høyder før bandet forlater scena. Første ekstranummer kommer i form av «Tom Sawyer», og når vi avslutningsvis får et utdrag av «2112» har Rush levert på en svært så overbevisende måte. Særlig mer gjennomført enn dette kan en konsert rett og slett ikke bli.

Jan Dahle