En dristig lek med klassikere

John Fogery_Wrote A Song For Everyone
John Fogerty «Wrote A Song For Everyone»
Columbia
4

Det å nyinnspille udødlige klassikere er alltid et dristig prosjekt å begi seg ut på for aldrende rockehelter, og når du har et så magisk materiale å leke med som John Fogerty har, blir den potensielle fallhøyden veldig stor. Det er da også enkelt å tenke at det ikke skal køddes med Creedence Clearwater Revival, og da blir spørsmålet om hedersmann Fogerty med venner kommer ut av dette med hodet over vannet.

Foo Fighters gjester studioet når Fogerty åpner denne duettplata med «Fortunate Son», og dermed deler John vokalen med Dave Grohl, mens bandet rocker bra bak frontfigurene. Dette fungerer, selv om originalen ikke på noen måte overgås. Kontrastene blant Fogertys samarbeidspartnere understrekes umiddelbart når Keith Urban blir med på en fin versjon av Johns sololåt «Almost Saturday Night», og dermed er vi over i country-land, der banjoen setter sitt preg.

Mindre spennende er det nok i utgangspunket når hovedpersonen blander familien inn i dette, men to sønner og en annerledes versjon av «Lodi» svinger bra. Heldigvis er nettopp det å gjøre noe litt nytt med låtene noe av poenget her, og da gleder man seg over en svært munter «Bad Moon Rising», mens melodiperla «Long As I Can See The Light», med My Morning Jacket, ikke helt tar av før vi får et godt soloparti mot slutten.

«Born On The Bayou», med Kid Rock klarer ikke å nå opp blant de beste innspillingene her, og selv om mye er hyggelig lytting blir «Wrote A Song For Everyone» også litt ujevn. «Proud Mary» med Jennifer Hudson blir også en litt blanda opplevelse.

Mange gjester er relativt unge i forhold til hovedpersonen selv, men også godt voksne artister bidrar, og Bob Seger er av samme generasjon som Fogerty selv. Sammen gjør de en grei versjon av «Who’ll Stop The Rain», der låta løfter seg når Fogerty selv tar mikrofonen.

Brad Paisley gjør «Hot Rod Heart» veldig til sin låt, der gitarene dominerer mens country-rock er uttrykket. Renere er country-uttrykket når Alan Jackson gjør sitt med «Have You Ever Seen The Rain», og dette blir igjen veldig trivelig.

Bryter opp litt gjør John også ved å bringe to nye låter inn i prosjektet, og «Mystic Highway» er ei god og catchy country-låt, som også kan dra tankene mot Eagles. Uttrykket er med andre ord veldig tradisjonelt amerikansk, men så kan vel musikk knapt nok bli mer tradisjonell enn John Fogerty heller, så dette er på mange måter som det bør være. «Train Of Fools» er ikke ei like sterk låt, og kunne sånn sett vært droppa sammen med et par av de svakere nyinnspillingene for å skape et sterkere album.

Platas tittelspor åpnes med Miranda Lamberts vokal, før Fogerty selv kommer inn og stemmene glir godt inn i hverandre. Tom Morello legger så på sitt særegne gitarspill, og gjør dermed dette mye til hans låt. Dermed fungerer dette om du liker Morellos over the top stil, mens du vil sky denne versjonen som pesten om du ikke liker Morello.

Svaret på spørsmålet om John Fogerty holder hodet over vannet vil nok variere fra lytter til lytter – det er nok også veldig politisk ukorrekt å like nyinnspillinger av denne typen – men «Wrote A Song For Everyone» er alt i alt ei trivelig plate om du er åpen for nye tolkninger av noen av rockens største låter.

Jan Dahle

En dristig lek med klassikere

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s