På sitt aller beste


Deep Purple «Now What?!»
e-a-r

Deep Purple er i selskap med flere av de klassiske bandene når det nå har gått åtte år siden kvintettens forrige studioalbum, og slike lange platepauser skaper selvfølgelig litt ekstra forventninger.

Med en relativt stille og rolig åpning lurer man så på hvor dette skal føre, men straks «A Simple Song» setter i gang for fullt er dette utvilsomt Deep Purple. Steve Morses gitarer er der, og Don Aireys tangenter fører det tradisjonsrike soundet videre, samtidig som Ian Gillan synger bra.

Det groover godt av Ian Paice og Roger Glover i den påfølgende «Weirdistan», og sistnevnte er relativt dominerende i lydbildet. En liten «Perfect Strangers»-følelse får man for øvrig både her og i den glimrende «Out Of Hand». Igjen skal det påpekes at dette låter veldig Deep Purple. Sånn sett er det ingen tvil om at produsent Bob Ezrin har gjort jobben sin i studioet, og mannen har tydeligvis også klart å dra det beste ut av bandet på låtskriversiden.

Paices fiffige tromming åpner «Body Line», og orgelet følges av gitarene mens det hele bygges opp mot Gillans inntreden. Igjen treffer gutta godt på melodisiden, og nettopp det at bandet på «Now What?!» kombinerer det tradisjonelle med de gode låtene gjør at dette er ei plate som treffer Deep Purple-fansen hjemme.

«Above And Beyond» er litt mer neddempa, med flott gitarplukking fra Morse. Det hele dras så ned i et seigt groove i balladen «Blood From A Stone», der Airey byr på litt småjazza piano og Morse serverer noen følsomme melodilinjer. Dette er en seriøs godbit, som bringer frem ståpelsen.

«Uncommon Man» er albumets lengste låt, med en lang instrumental intro som fører bandet inn i et fanfareaktig parti. Aireys soloparti her fremheves for øvrig rytmemessig av et typisk Paice-groove. Det svinger tungt av «Aprés Vous», og det hele gir en solid syttitallsfølelse.

Vi får stadig vekk arrangements- og produksjonsmessige detaljer som gjør det spennende, og et luftig midtparti løser for eksempel opp i sistnevnte spor. «All The Time In The World» er en melodiøs karamell som krydres herlig av Aireys orgel, og igjen er det bare å nyte følelsene i Morses spill.

En hyllest til skrekkmester Vincent Price blir nok et solid kutt, og når «It’ll Be Me» – som riktignok er skivas svakeste spor – avslutter «Now What?!» er det bare å konkludere med at Deep Purple har overgått alle forventinger og innerste håp man hadde for denne utgivelsen.

Jan Dahle

På sitt aller beste