David Bowie «The Next Day»
Columbia

Ti år er en evighet i dagens musikkmarked, og utallige artister hauses opp og blir glemt i løpet av et desennium. De fleste av oss trodde nok at David Bowie også hadde sagt sitt farvel til musikertilværelsen etter en årrekke med største mulige stillhet, og ti år uten nytt studioalbum, men plutselig ble singelen «Where Are We Now?» sluppet fra intet i vinter. Dermed var årets comeback en realitet, og det ble knytta stor spenning til «The Next Day».

Med et cover basert på den klassiske «Heroes» legger Bowie inn litt ekstra forventninger via det visuelle, men som alltid vet man ingenting om hva denne musikalske kameleonen har å by på før CD-en legges i spilleren. Få artister har nemlig en mer allsidig karriere, på godt og vondt, så her er det bare å la reisa begynne.

Tittelsporet åpner albumet, og fremviser en Bowie som rocker, med et relativt tidløst sound. Sånn sett blir dette den lettfordøyelige Bowie, som ikke utfordrer fansen for mye. Den påfølgende «Dirty Boys» er ikke like streit, der saksofonen og seigere rytmer gir et litt mer eksperimentelt preg. Samtidig er en gammel samarbeidspartner i form av gitarist Earl Slick på plass sammen med fantombassist Tony Levin, og det hele produseres fortreffelig av nok en gammel kjenning, Tony Visconti.

Begge singlene som ble sluppet i forkant av albumet, den neddempa «Where Are We Now» og «The Stars (Are Out Tonight)», fungerte bra som smakebiter, og de gjør seg også godt i en albumsetting. «If You Can See Me» er på sin side mindre lyttervennlig, der heftige rytmer og tøff bassing fra Levin tilfører en viss galskap. Litt av denne galskapen finner vi også i «How Does The Grass Grow?», som byr på mye tangenter, og et interessant arrangement.

Et litt mer maskinelt preg fungerer svært godt i «Love Is Lost», og her får vi et av skivas absolutte høydepunkter. Nevnte kutt er også med på å understreke at «The Next Day» er ei variert plate, og uten at variasjonen får det til å sprike for mye holder den hele tiden lytteren på tå hev. Plutselig får man da også herlige gitarlinjer fra Slick i den flotte og melodiske «Valentine’s Day», der også trommis Sterling Campbell bidrar.

«I’d Rather Be High» er nok ei melodiøs låt, som er basert mye rundt Zachary Alfords tromming. Nettopp trommesoundet her er også et godt eksempel på det litt luftige og liveprega uttrykket vi ofte finner på «The Next Day», og noe annet man merker seg er at låtene ofte er korte. Dette gir plata et sterkt preg av fremdrift, og er igjen med på å skape denne følelsen av at det skjer noe hele tiden.

Den tidligere nevnte saksofonen, spilt av Steve Elson, dukker opp igjen i den catchy og groovy «Boss Of Me», som følges opp av glad-pop i «Dancing Out In Space». Den gitartunge «(You Will) Set The World On Fire» fremstår senere som den rake motsetning til nevnte pop, men også her får vi et fengende refreng. Deretter blir vi servert vi den småsvevende og nydelige «You Feel So Lonely You Could Die», og du føler nå virkelig at du er på en musikalsk berg-og-dal-bane-tur.

«Heat» avslutter albumet på et neddempa vis, og er ei av skivas mindre umiddelbare låter, men den sniker seg likevel inn på deg. Det er da også udiskutabelt at David Bowie har kommet opp med en del gode låter her – der første del av plata er veldig sterk – så om vi ikke snakker om en regelrett klassiker er «The Next Day» et godt tilskudd til en rikholdig diskografi.

Går du for deluxe-versjonen av «The Next Day» får du med tre ekstra spor, der instrumentalen «Plan» stikker seg frem som et overraskende utskudd. Videre er både «So She» og «I’ll Take You There» helt greie, og god nok grunn til å velge denne utgaven når innkjøpet skal gjøres..

Jan Dahle