Elektronisk opptur

Depeche Mode_Delta Machine
Depeche Mode «Delta Machine»
Columbia
4

Depeche Mode trenger sårt å løfte seg igjen etter de to foregående platene, der spesielt «Sounds Of The Universe» var en solid nedtur. Trioen har dermed et visst press på seg denne gangen, og kanskje er det nettopp det som har fått gutta til å skjerpe seg, for det nødvendige løftet kommer.

Det åpner mørkt og godt med «Welcome To My World», og samtidig blir det klart at det er et veldig programmert uttrykk som gjelder denne gangen. Utenforstående musikere er da også fraværende på «Delta Machine», men det elektroniske uttrykket brytes enkelte ganger opp med Martin L. Gores gitarer.

I andre spor, «Angel», blir tankene dratt tilbake til «Ultra», og nettopp det med gjenkjennelige elementer fra tidligere plater er til en viss grad gjennomgående her. Noe av det spinklere tangentsoundet tar oss nesten tilbake til «Speak & Spell», og et spor som den gode «Goodbye» har et preg av «Violator» over seg, mens «Happens All The Time» har små elementer som ikke er ulikt hva vi finner på «Construction Time Again».

Låtmessig er det mye godt her, og førstesingelen, «Heaven», er et fint eksempel på neddempa Depeche Mode. Vi kommer med det ganske nær et musikalsk uttrykk der bandet ofte benytter seg av Gores vokal, men på denne roliglåta er det altså Dave Gahan som står ved mikrofonen. Martin får derimot sine minutter i front i «The Child Inside», som igjen er ei veldig typisk vokallåt for ham.

Ben Hillier står for tredje gang bak produksjonen, og han har lykkes med det å kombinere de tidligere nevnte klassiske elementene med et tidvis nesten nakent sound. Ved et par anledninger faller likevel albumet igjennom, og «My Little Universe» og «Always» er eksempler på det. Disse låtene har tidvis litt slitsomme elementer i lydbildet, og sistnevntes midi-lyder er blant det som ikke treffer helt godt i ørene.

Den bluesa «Slow» er ei fin låt, som igjen viser et neddempa og likevel tidvis småstøyende uttrykk, men som kjent kan Gore det med å skrive gode melodier. Gahan slipper for øvrig til som komponist på overraskende mange spor, noe som kanskje viser at Depeche Mode har blitt mer et demokrati de senere år.

Et høydepunkt er nettopp Gahans «Broken», som tar lytteren litt i retning av «A Question Of Time», men uten på noen måte å fremstå som en kopi. «Should Be Higher» er også et spor som fungerer godt, der det er litt drømmende i uttrykket. Den maskinelle rytmebruken i «Soothe My Soul» gir et bra driv, og løfter dette kuttet.

Konklusjonen er at Depeche Mode har overgått sine to forrige album, og at det dermed er mye bra blant de 17 spora på «Delta Machine».

Jan Dahle

Elektronisk opptur

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s