Noen vanvittige topper

Pink Floyd_Discovery
Pink Floyd «Discovery»
EMI
5

Pink Floyds innflytelse på prog-rocken er udiskutabel, men at kvartetten skulle ende opp som et av rockehistoriens mest betydningsfulle band lå ikke direkte i kortene da noen kompiser fra Cambridge, og studentkolleger fra Regent Street, utforma et psykedelisk band på midten av sekstitallet.

Pink Floyd ble i første omgang et viktig navn i Londons undergrunnsscene, i en periode der musikken veksla mellom sære jamprega komposisjoner og psykedelisk pop. Psykedeliaen er da også et vesentlig element i bandets tidlige periode, og mens «voksne» band som The Beatles og The Rolling Stones begynte å flørte med både dette nye musikalske fenomenet, og diverse kunstige stimuli, var Nick Mason (det eneste medlemmet som har vært konstant i Pink Floyd), Richard Wright, Roger Waters og Syd Barrett ungdommer av tiden.

Når Pink Floyd nå har relansert sin studiokatalog kommer CD-ene både enkeltvis og i boksen «Discovery», og dermed er bandets platehistorie gjennom nesten 30 år remastra og samla på en fin måte. Litt synd er det at boksen begrenser seg til albumene, da det betyr at de beste låtene fra Syd Barrett-perioden ikke er med. Dette kommer av at hits som «See Emily Play» og «Arnold Layne» fulgte det som gjerne var datidens norm, der singlene ikke var inkludert på albumene. Sånn sett savner man bonusdisken fra 1992-boksen «Shine On», der alle singellåtene var samla på en CD.

Pink Floyd_Piper At The Gates Of Dawn

Når historien begynner her har Pink Floyd altså et par singler på samvittigheten, og vi har kommet frem til sensommeren 1967 når bandet slipper «The Piper At The Gates Of Dawn». Albumet er så godt som i sin helhet skrevet av Barrett, og kan i hovedsak beskrives som psykedelia. «Astronomy Domine» – som faktisk ble plukka frem igjen av Pink Floyd på 1994-turneen – åpner bandets albumhistorie, og dette er et bra eksempel på hvor godt Pink Floyd kunne fungere i sine tidlige dager. Førstesporet er da også skivas høydepunkt.

Videre fortsetter det litt ujevnt, men låter som «Matilda Mother» og «Flaming» har absolutt sine øyeblikk. Samtidig er innfallene fra bandet mange og snodige, noe som fører til at du gjerne blir sittende og lure på hva slags stoffer som ble benytta under studioprosessen. «Pow R. Toc H.» er den første av to instrumentaler, og her kommer Wrights jazza inspirasjoner frem på pianosiden.

Det blir ellers en del litt småkaotiske elementer, og senere på skiva byr «Interstellar Overdrive» på mer av dette. Sistnevnte kan være en seriøs prøvelse i liveversjoner, men med litt studiostruktur fungerer den tidvis bra med sin under ti minutters spilletid. Instrumentalene er for øvrig kreditert hele bandet, mens Waters eneste solokomposisjon er «Take Up Thy Stethoscope And Walk». Også her slipper kaoset til, men samtidig byr låta på et av skivas kuleste vers (i den grad vers er riktig beskrivelse).

Plata avslutter med fire Barrett-komposisjoner, der vi blant annet finner den gode poplåta «The Gnome», som har et klart hitpotensial. «The Scarecrow» er fengende, og det som man kanskje kan regne som platas hit, mens den avsluttende «Bike» understreker hvor skrudd Barrett på mange måter var.

Med det er Pink Floyds første periode i ferd med å gå over i fase to, der bandet en kort tid består av fem medlemmer. Syd Barrett ble i etterkant av «The Piper At The Gates Of Dawn» bare mer og mer uberegnelig, og for å kompensere med litt stabilitet ble Barretts gamle kompis, David Gilmour, henta inn som gitarist.

Det viste seg uansett etter hvert at det ikke lot seg gjøre å jobbe med Barrett, og bandets hovedkomponist ble med det skjøvet ut på sidelinja. Syd skulle returnere med et par soloplater tidlig på syttitallet – godt hjulpet av sine venner fra Pink Floyd – for deretter å forsvinne helt fra rampelyset. Barrett døde i 2006, etter å ha levd et tilbaketrukket liv i Cambridge.

Pink Floyd_A Saucerful Of Secrets

«A Saucerful Of Secrets» byr på et band som strever med å finne sin form. Barrett rekker å være involvert i deler av plata, mens bandet altså har funnet sin klassiske form bestående av Gilmour, Waters, Wright og Mason innen den når butikkene våren 1968. Siden Barretts eneste bidrag som komponist er den avsluttende og godkjente «Jugband Blues» er det nå Waters som er hovedkomponist, og det er hans «Let There Be More Light» som åpner albumet.

Bandet fortsetter her litt i samme gate som på forgjengeren, men uten at låta imponerer veldig. Wrights «Remember A Day» sitter derimot bedre, og er sammen med den langt fra like vellykka «See-Saw» tangentistens bidrag til plata.

«Set The Controls For The Heart Of The Sun» er høydepunktet, med nærmest hypnotiserende riff og perkusjonsbruk, mens «Corporal Clegg» høres litt ut som overskuddsmateriale fra «The Piper At The Gates Of Dawn». Skivas bortimot 12 minutter lange tittelspor er svært jamprega, og for det meste lite å låne ørene til. Lidelse, er vel den beste beskrivelsen av lytteropplevelsen dette sporet gir.

Pink Floyd_More

Med besetninga stabilisert har Pink Floyd fortsatt ikke helt funnet formelen og retningen, noe som understrekes med de neste par platene, der den første er soundtracket «More». «Cirrus Minor» åpner albumet med en kombinasjon av fuglekvitter, Waters akustiske pop-tendenser, og Wrights flytende orgel. Med den påfølgende «The Nile Song» er Pink Floyd plutselig et tungrock-band, der Gilmour legger på småaggressiv vokal over røffe gitarer.

Kontrastene er store derifra til den neddempa og pene «Crying Song», og akustisk pop i form av «Green Is The Colour», men som filmmusikk er det vel ikke annet enn naturlig at dette spriker. Også «Cymbaline» er relativt neddempa, og nok et eksempel på at gutta nå kommer opp med gode og relativt streite låter.

«Ibiza Bar» er nok ei tung låt, som man kan ane at Alice Cooper lånte litt av. Halvparten av spora her er for øvrig instrumentaler, der Wright igjen får bruke noen jazza toner i «Up The Khyber». Det blir en del kortere låter blant dette materialet, slik som perkusjonsbiten «Party Sequence», mens «Main Theme» og «Quicksilver» er lengre jamprega komposisjoner.

Pink Floyd_Ummagumma

Vi får igjen et retningløst prosjekt fra Pink Floyd i form av «Ummagumma», der gutta byr på et dobbeltalbum bestående av en livedisk, og en disk med solomateriale fra hver av de fire medlemmene.

Livematerialet fra våren 1969 utgjør de fire spora på den første disken, der en god forlenga «Astronomy Domine» åpner ballet. B-siden «Careful With That Axe, Eugene» er helt ok, men uten å være noe høydepunkt, selv om vi her får oppleve Waters smått legendariske skrik. En grei versjon av «Set The Controls For The Heart Of The Sun» følger, før det nok en gang er tid for å lide med «A Saucerful Of Secrets».

Solosekvensene på disk to åpnes av Richard Wrights «Sysyphus», som er en 13 minutters instrumental komposisjon i fire deler. Denne åpner med et parti styrt av perkusjon, før vi er over i en pianosekvens som utvikler seg mot ren galskap. Etter hvert dukker tanker om Arne Nordheim opp i skallen, og du føler mest for å løpe hylende ut av rommet.

Roger Waters er alene om ikke å gå for en lengre flerdelt komposisjon, og han åpner sin sekvens med «Grantchester Meadows». Dette er en ganske fin akustisk sak, som tidvis drar tankene mot Simon & Garfunkel. Fuglekvitringa som ligger i bakgrunnen hele tiden kan riktignok bli noe plagsom, men alt i alt er dette det mest hørbare sporet på studiodelen til «Ummagumma».

Den påfølgende «Several Species Of Small Furry Animals Gathered Together In A Cave And Grooving With A Pict» byr på mer dyrelyder og en form for vokal, men uten å bevise annet enn at dop ikke er sundt for den menneskelige sjel.

Etter dette er det godt å høre David Gilmour bedrive noe som ligner musikk, og hans «The Narrow Way» begynner med akustiske gitarer i et instrumentalt åpningsparti. Dessverre tar «syretrippen» over også for Gilmour etter hvert, og siden en normal persons nerver nå vil begynne å bli svært tynnslitte er lytting til «Ummagumma» nærmest som en risikosport å regne. Heldigvis moderer Gilmour seg når komposisjonens siste del byr på vokal, og relativt neddempa takter.

Uheldigvis skal Nick Mason avslutte det hele, og med en kombinasjon av fløyter og perkusjon levere han sin «The Grand Vizier’s Garden Party». Dermed får vi nok en tredelt musikalsk tragedie, og vi konkluderer med at «Ummagumma» er et stort bands ubestridte lavmål, og med det et eksperiment som gikk alvorlig på trynet.

Pink Floyd_Atom Heart Mother

Når Pink Floyd med «Atom Heart Mother» kommer seg inn på syttitallet begynner ting å bli noe mer strukturert, der det 24 minutter lange instrumentale tittelsporet i sin tid fylte opp hele side en på LP-en. Her samarbeider gutta med Ron Geesin, som står for orkestrering. Nå kan man også begynne og ane hvilken retning Pink Floyd er på vei, og blant annet har Gilmour funnet frem til sin nydelige melodiøse spillestil. Vi får da også ypperlig samspill mellom Gilmours gitarer og Wrights orgel, og «Atom Heart Mother» er i hovedsak en relativt vellykka komposisjon, selv om det mangler noe på Pink Floyds virkelige storhet.

Med «If» viser Waters nok en gang frem sine akustiske sider, og her gjør han dette på beste vis, samtidig som han hinter frempå om ting vi har i vente. Wright treffer brukbart med «Summer ’68», der spesielt versa sitter godt. «Fat Old Sun» er ei grei låt fra Gilmour, der det igjen er et akustisk uttrykk som gjelder på deler av sporet.

Avslutningsvis er det igjen en instrumental bandkomposisjon som står på menyen, og nå serveres det 13 minutter med «Alan’s Psychedelic Breakfast». Her er det tidvis godt musikalsk innhold, men frokostlyder og den slags gjør dette til et helhetlig ikke helt holdbart spor. «Atom Heart Mother» er uansett plata der bandet begynner å finne formelen, og det hele skal perfeksjoneres i løpet av de neste par skivene.

Pink Floyd_Meddle

Det som har blitt stående igjen som den første virkelige klassikeren for det «moderne» Pink Floyd, «One Of These Days», åpner «Meddle» på aldeles ypperlig vis. Det følges opp med den rolige og stemningsfulle «A Pillow Of Winds», der Gilmours gitarer står for mye av den nevnte stemninga. «Fearless» er nok ei god låt, der Liverpool-fansen for øvrig kan høres i et utdrag av «You’ll Never Walk Alone».

Waters pop-tendenser kommer så til overflata igjen sammen med noen jazza toner i «San Tropez». Den korte «Seamus» er platas eneste nedtur, men det hele rettes opp til de grader med den avsluttende «Echoes». Her er nok et episk verk som i sin tid fylte en hel LP-side, og Pink Floyd er her på sitt bortimot ypperste som et regelrett progrock-band. Dette er 23 minutter med stemninger, groove, og gode melodier, samt fortreffelig instrumentering, arrangering og produksjon fra bandets side.

Pink Floyd_Obscured By Clouds

Pink Floyd er nå på full fart mot å perfeksjonere uttrykket sitt, men underveis gjøres det en avstikker i form av et nytt soundtrack. Den undervurderte plata bærer tittelen «Obscured By Clouds», og akkompagnerte den franske filmen «La Vallée». Her er bandet tilbake til relativt korte låter, som naturlig nok er komponert for å passe til filmen. Dette resulterer i en blanding av instrumentaler og vokallåter, der det stemningsfulle tittelsporet åpner albumet. Gilmour regjerer her og på «Mudmen» med sine gitarer, mens han deler vokalen med Wright på «Burning Bridges».

«The Gold It’s In The…» er en utypisk riffbasert rocker, og i liket med på bandets forrige soundtrack fremviser gutta her en liten hardrock-side. «Obscured By Clouds» er i det hele tatt det som kanskje må betraktes som bandets streiteste og mest låtbaserte album, da plata ikke på noen måte utfordrer lytteren.

Et fengende akustisk spor som «Wot’s… Uh The Deal» – som Gilmour plukka frem igjen på sin foreløpig siste turne – er et eksempel på hvor «normalt» Pink Floyd låter på dette albumet. Sånn sett må «Free Four» trekkes frem, da dette rett og slett er herlig melodisnekring fra Waters, som på muntert vis tar for seg døden.

«Childhood’s End» viser på sin side at David har begynt å finne sin stil som låtskriver, da dette ikke er ulikt ting mannen skal gjøre senere som soloartist. Produksjonen på «Obscured By Clouds» understreker nok at dette er et prosjekt gjort i løpet av kort tid, men musikken fungerer i aller høyeste grad.

Pink Floyd_Dark Side Of The Moon

Med sin neste utgivelse, «The Dark Side Of The Moon», perfeksjonerer Pink Floyd både produksjonen og sitt musikalsake uttrykk. Resultatet er fenomenalt, der gutta leverer et album som er en helhetlig lytteropplevelse av de sjeldne.

Den korte lydkollagen «Speak To Me» åpner albumet, før herlige «Breathe» kommer som første låt. Med det er reisa i gang, og stemninga settes umiddelbart med nydelig melodilinjer. «On The Run» – som er en elektronisk sak gjort på synther – følger, og på en måte understreker at summen av albumet er større enn hva enkeltspora nødvendigvis vil bli. Dette er nemlig ikke et spor du nyter som en enkeltstående sak, men i helheten er den uvurderlig som oppbygning mot den utrolig sterke «Time».

Når klokkene har ringt fra seg trår Mason til med tidenes rototom-sekvens, der han lager en trommemelodi uten sidestykke. Når dette følges av en av Pink Floyds sterkeste melodier, og en glimrende tekst, blir «Time» utvilsomt et av bandets største øyeblikk. «The Great Gig In The Sky» følger – etter en reprise av «Breathe» – og dette er gjestevokalist Clare Torrys show, over en Wright-komposisjon. Igjen er dette et spor som nytes best i helheten, men låta har også vist seg å være effektfull frittstående i livesammenheng.

Neste spor ut er et av bandets mest kjente øyeblikk, og det finnes vel knapt nok noen som ikke umiddelbart gjenkjenner «Money» i det myntene begynner å klinge. Denne loopen går over i et udødelig bassriff, og dermed er nok et fantastisk tilskudd til «The Dark Side Of The Moon» i gang. Her er Pink Floyd mer funky enn noen gang ellers, og Dick Parry gjør sin første av flere gjesteopptredener for bandet på saksofon.

Den neddempa «Us And Them» er nok et nydelig stykke musikk, som igjen er fortreffelig arrangert og instrumentert. Her gås det så rett over i instrumentalen «Any Colour You Like», som vel må sies å være platas kanskje litt anonyme spor, men igjen er også denne biten med på å skape en helhetlig musikalsk reise. Denne reisa avsluttes på suverent vis med «Brain Damage» og «Eclipse», og dermed har Pink Floyd levert sitt mest komplette verk så langt i karriera, og på mange måter sitt ultimate album.

Pink Floyd_Wish You Were Here

Å følge opp en gigantisk kunstnerisk og kommersiell suksess som «The Dark Side Of The Moon» kunne umulig være enkelt, men med «Wish You Were Here» klarte bandet nettopp den bragden. Hemmeligheten ligger mye i at det ikke på noen måte ble forsøkt å gjenskape suksessen, men så har da heller aldri Pink Floyd gjort den samme plata to ganger.

«Wish You Were Here» domineres av den todelte «Shine On You Crazy Diamond», som med sine til sammen 26 minutters spilletid er Pink Floyds lengste verk. Vi snakker her om en stemningsfull hyllest til Syd Barrett, og det er liten tvil om at dette er et av bandets karrierehøydepunkter.

De første gitartonene fra Gilmour understreker hvor effektfullt det enkle kan være, og derifra og ut er «Shine On You Crazy Diamond» ikke annet enn musikalsk nytelse, som til tross for spilletiden aldri blir langdryg. Igjen leverer også Roger glimrende på tekstsiden, og i «Welcome To The Machine» er bassisten kritisk til musikkbransjen. Her snakker vi om en kombinasjon av akustisk gitar og synther og elektroniske effekter, som skaper en usedvanlig effektfull atmosfære.

«Wish You Were Here» er da heller ikke ei plate som rocker nevneverdig, men derimot er den en lang stemningsfull opplevelse med sterkt låtmateriale. «Have A Cigar» er igjen et spark i retning av platebransjen, og på denne litt mer uptempo saken stiller Roy Harper som gjestevokalist. Dette er albumets svakeste kutt, men uten at det betyr en nevneverdig nedtur.

Seriøst solid og bra blir det så med albumets tittelspor, som er en av mange utrolig vakre komposisjoner fra bandet. Når andre del av «Shine On You Crazy Diamond» avslutter skiva har Pink Floyd dermed levert sin andre innertier på rad.

Pink Floyd_Animals

Med «Animals» fremviser Pink Floyd en kjøligere side enn tidligere, og samtidig låter bandet litt råere. Waters er som vanlig lite munter og optimistisk på menneskehetens vegne, noe som setter sitt preg på så vel tekster som musikk.

I liket med forgjengeren åpner og avslutter «Animals» med del en og to av en og samme låt, men her er det de to korte akustiske snuttene «Pigs On The Wing» det er snakk om. Waters har nå tatt mer av kontrollen, og denne gangen står han også for det meste av vokalen, på låter han stort sett har skrevet på egenhånd.

«Dogs» – med Gilmour på vokal – åpner som om den kunne vært med på «Wish You Were Here», med akustiske gitarer og et litt neddempa uttrykk. Etter hvert som elgitaren finner sin plass får vi godt harmonisert gitarspill, og dette lengste sporet på «Animals» er mer proga og mindre lyttervennlig enn bandet har vært på lenge. Pink Floyd er rett og slett litt særere igjen, og samtidig er plata en nedtur sammenligna med utgivelsene som flankerer den i diskografien.

«Pigs (Three Different Ones)» har nesten en følelse av dommedag over seg i sin særdeles dystre fremtoning, samtidig som det er en viss råskap i produksjonen. Når det gjelder «Sheep» er den tidvis ganske rocka, men de mer stemningsfulle partiene fungerer best her. Dette er uansett en litt tungt fordøyelig komposisjon, og føyer seg sånn sett inn blant det litt mindre tilgjengelige materialet gutta byr på denne gangen.

Pink Floyd_The Wall

Når Pink Floyd leverer sitt store verk i form av «The Wall», slipper Roger Waters alle traumer fra barndommen frem til rockestjernetilværelsen ut i det fri, og det hele krydres litt med Syd Barretts historie. Ved hjelp av produsent Bob Ezrin kreeres det storslagne dobbeltalbumet, og med det settes et solid punktum for syttitallet.

Igjen byr bandet på et album som fungerer best som en helhet – der du neppe spiller spor som «Empty Spaces» eller «Bring The Boys Back Home» frittstående – men låter som «Another Brick In The Wall (Part 2)», «Run Like Hell», og ikke minst «Comfortably Numb», har bevist at de kan stå ypperlig på egne ben i en fri setting. Dette til tross er det når du hører de 26 spora i sammenheng du virkelig lar deg hypnotisere av historien, og blir fullstendig fange av den musikalske reisa Waters og gutta tar deg med på.

Fra «In The Flesh?», via «The Thin Ice», «The Happiest Days Of Our Lives», tre deler «Another Brick In The Wall», den flotte «Goodbye Blue Sky», den litt rocka «Young Lust» – det ble dessverre ikke funnet plass til rockeren «What Shall We Do Now?» på albumet – til hovedpersonen stenger verden ute med «Goodbye Cruel World», er den første disken en eneste lang nytelse.

«Hey You» åpner andre akt, og igjen er det bare å la seg overøse av rockeopera på sitt beste gjennom gode spor som «Nobody Home», «Comfortably Numb» – inkludert Gilmours kanskje beste solo – «In The Flesh», «Waiting For The Worms», og den pompøse «The Trial». Det hele er strålende sydd sammen med lydeffekter, samtidig som enkelte spor nærmest er som bindeledd mellom mer fullverdige låter å regne. Resultatet er Pink Floyds beste album, og skulle ikke plata være nok er det bare å sette tennene i filmen, eller det glimrende livealbumet «Is There Anybody Out There?».

Roger Waters hadde opp til nå gradvis tatt over kontrollen i Pink Floyd, noe som også resulterte i mer og mer indre stridigheter i bandet. Dette kulminerte med at Richard Wright under «The Wall»-prosessen ble dytta ut på sidelinja, og at tangentisten avslutta prosjektet som innleid musiker.

Pink Floyd_The Final Cut

Når vi i 1983 kommer frem til «The Final Cut» er Pink Floyd dermed en trio, og Wright er helt ute av bildet. Samtidig er dette nærmest som ei soloplate fra Waters å regne, noe som skulle bli enda tydeligere da vi etter hvert fikk soloskiver fra mannen. Blant annet merker man seg damekoringene på «The Final Cut», som skulle bli et Waters varemerker i soloproduksjonene fremover.

Hovedpersonen bygger videre på farens død – som har vært et tilbakevendende tema gjennom karriera – og tilegner samtidig albumet til sin far. Tekstmessig er det vi blir servert ganske politisk, og med henvisninger til datidens politikere og falklandskrigen er plata plassert godt i sin tidsepoke.

Musikalsk er det hele noe ujevnt, og interessant er det at den ypperlige «When The Tigers Broke Free» har blitt lagt til «The Final Cut» siden 2004. Dermed er høydepunktet nå ei låt som egentlig ødelegger den originale lytteropplevelsen.

«The Fletcher Memorial Home» er originalplatas første virkelige høydepunkt, og her får vi også et av albumets tydelige bidrag fra Gilmour i form av en god solo. Tidligere har «The Hero’s Return» vært nær å fungere, men den hemmes noe av produksjonen. Den mer rocka «Not Now John» blir en skivetopp, og en god avveksling til det ofte akustiske preget ellers på plata. Underveis fungerer for øvrig blant andre «The Post War Dream» og «The Gunner’s Dream» brukbart, men «The Final Cut» mangler en del på virkelig å nå opp i Pink Floyd-katalogen.

«The Final Cut» følges ikke opp med turnering, men derimot følges den opp av soloprosjekter fra alle medlemmer, og av et band som i realiteten ramler helt fra hverandre og etter hvert finner ut at den beste form for kommunikasjon er gjennom advokater. Soloprosjektene når ikke opp mot moderbandet – før Waters gir ut den fenomenale «Amused To Death» i 1992, men det er en annen historie – og Gilmour bestemmer seg etter hvert for at hans andre soloalbum i denne perioden i stedet skal bli til ei Pink Floyd-plate.

Pink Floyd_A Momentary Lapse Of Reason

Året er 1987 når Pink Floyd returnerer med «A Momentary Lapse Of Reason», men denne gangen uten Waters på laget, og dermed blir bandet også på mange måter avskrevet som «Fake Floyd».

Gilmour hadde altså bestemt seg for å fortsette Pink Floyd-sagaen, og Mason ble dermed brakt inn i prosjektet på et sent tidspunkt. Også Wright ble til en viss grad tatt inn i varmen igjen, men nok en gang kun som innleid hjelp. Dette førte uansett til at det som begynte som et soloprosjekt fra David nå kunne by på 3/4 av den klassiske Pink Floyd-besetninga, og dermed ha troverdighet som Pink Floyd.

Dette til Waters store ergrelse, da han mente bandet var dødt og begravd i det han leverte inn sin oppsigelse. Mens sistnevnte hadde middelmådig suksess måtte han da også se sine tidligere lagkamerater fylle stadioner verden over, samtidig som «A Momentary Lapse Of Reason» gjorde det klart bedre enn Waters’ «Radio K.A.O.S.», som ble sluppet omtrent samtidig.

«A Momentary Lapse Of Reason» er da også ei god plate, og en utgivelse som nok gjorde at mange skeptikere – undertegnede inkludert – måtte innse at det var liv etter Waters. Man kan da fundere over om det er nærmest for å understreke nettopp dette at skivas første spor bærer tittelen «Signs Of Life», men denne atmosfæriske instrumentalen og lydkollagen setter i alle fall et god Pink Floyd-preg på åpninga.

Når første fullverdige låt er «Learning To Fly» leverer også Pink Floyd en av sine aller beste låter, og med det var en hit sikra for den Gilmour-leda versjonen av bandet. Det hele er fortreffelig produsert av Bob Ezrin og Gilmour, der det låter stort og småpompøst.

«The Dogs Of War» følger, og byr på et betydelig dystrere sound, men fungerer gjør også dette. «One Slip» tilfører mer av det litt kommersielle vi fikk i form av førstesingelen, mens den roligere «On The Turning Away» er nok ei glimrende låt. Om dette virkelig er Pink Floyd kan nok diskuteres, men så er som nevnt også situasjonen den at bandet aldri gjentok seg selv, så hva er egentlig Pink Floyd?

Litt mer utfordring for lytteren blir det uansett når man beveger seg over på det som var side to på LP-en, der den litt seige rytmedrevne «Yet Another Movie» gjør seg godt. Den uinteressante vokalbiten «A New Machine» deles i to av den godkjente instrumentalen «Terminal Frost», før den episke «Sorrow» avslutter plata. Her går Gilmour og gutta ut på strålende vis, der vi på en måte får den litt mindre tilgjengelige storebroren til «Learning To Fly». Produksjonsmessig bærer det hele noe preg av tiden plata er innspilt, men det fungerer godt sammen med albumets sterke låtmateriale.

Pink Floyd_The Division Bell

Pink Floyds studioavlutning kom i form av «The Division Bell» i 1994, og her får vi en produksjon som er mer tidløs, og samtidig slipper også Wright til med sine bidrag. Blant annet byr mannen på piano i den innledende instrumentalen «Cluster One», og allerede her aner man et mer klassisk Pink Floyd-sound enn på forgjengeren. Det hele blir uansett ei veldig låtbasert skive, der komposisjonene ligger mye rundt seks minutter, og dermed ikke byr på noen lange progressive innslag.

«What Do You Want From Me» er groovy, med godt med både gitarer og orgel i miksen, mens «Poles Apart» er mer neddempa. Som ved flere anledninger på plata er det mellommenneskelige forhold det handler om, og flere tekster kan tolkes som spark mot Waters. Sistnevnte kan også handle om Barrett, og de småpsykedeliske innslaga i midtpartiet hinter muligens ditover.

«A Great Day For Freedom» er nok ei god låt, som følger den atmosfæriske instrumentalen «Marooned». «Wearing The Inside Out» er Wrights solokomposisjon, og også mannens vokalbidrag på «The Division Bell». Resultatet er ei fin låt, mens albumets første singel, «Take It Back», er litt mer anonym, men uten å bli dårlig. En god gitarintro åpner «Coming Back To Life» før David synger førsteverset over et keyboardteppe. Når rytmeseksjonen så kommer inn, viser dette seg som en annerledes godbit.

Det nå faste turnebandet står for mye av instrumenteringa her, og når man hører på for eksempel «Keep Talking» er det liten tvil om at dette er vellykka. Også kordamene gjør seg godt, og resultatet er ei alt for undervurdert plate. Blant det undervurderte materialet har den akustiske «Lost For Words» alltid stått sterkt her i huset, og når dette ypperlige stykket musikk følges opp av «High Hopes» er det bare å konkludere med at «The Division Bell» er ei relativt sterk skive.

Med det er platehistorien til Pink Floyd over, siden valget å ikke inkludere de tre liveskivene i boksen og remasterserien ble tatt. Dette er synd da disse utgivelsene er med på å fortelle den hele og fulle historien til bandet. I stedet har det derimot kommet en enkel samle-CD, som bærer tittelen «A Foot In The Door», men det er ingen tvil om at dette blir en noe minimalistisk utgivelse.

Ønsker du å sjekke ut bandet gjennom en tilsvarende utgivelse er det betydelig bedre å gå for den doble «Echoes», som ble sluppet i 2001. Ellers hører det med til historien at «The Dark Side Of The Moon», «Wish You Were Here» og «The Wall» også er sluppet i hver sin luksusboks der du får med blant annet hefter, samlekort, klinkekuler og ekstra CD-er og DVD-er, men disse boksene må nok sies å være litt snaue i forhold til prisen når det kommer til nytt musikalsk innhold.

Jan Dahle

Noen vanvittige topper

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s