Grunge-klassiker i jubileumsboks

Nirvana_Nevermind (Super Deluxe)
Nirvana «Nevermind (Super Deluxe)»
Geffen
5

20 år har gått siden Seattle tok kvelertak på Hollywood, og med det skvisa ut californisk sommer, sol og party, til fordel washingtonsk kulde og depresjon. I dag er ikke Seattle mer levende enn Hollywood, men sikkert er det at «Nevermind» står igjen som et av nittitallets mest legendariske album.

Nirvana hadde hatt middels suksess med debutalbumet «Bleach» fra 1989 – som ble gitt ut på Sub Pop – men det var da Geffen plukka opp bandet ting skulle ta av. I september 1991 ble så «Nevermind», og singelen «Smells Like Teen Spirit», sluppet på en relativt intetanende rockeverden, og med det forandra alt seg.

«Nevermind» åpner med nettopp «Smells Like Teen Spirit», og følger på med albumets beste låt – og fjerdesingel – «In Bloom». Her får vi et godt riff, gode bassganger fra Krist Novoselic, og en god melodi fra låtsnekker Kurt Cobain. Nok ei sterk låt følger i «Come As You Are», mens den siste av singlene, «Lithium», også viser hvor gode singlene fra albumet var.

At det i all hovedsak er kun den første som huskes av massene får så være, men andre låter fortjener strengt tatt samme oppmerksomhet. Innimellom nevnte spor viser bandet seg fra sin mer kompromissløse side i den hardere «Breed», der man aner mer av Nirvanas punk-inspirasjoner. Også «Territorial Pissings» er en hardere sak, og den treffer enda bedre enn «Breed» med sitt hissige uttrykk.

«Polly» er på sin side den rake motsetning, der soundet er mer neddempa, med akustiske gitarer og ingen trommer. Et sted midt imellom ligger ei streitere rockelåt som «Drain You», som er svært så vellykka. Butch Vigs produksjon klarer også å frembringe både råskapen og meloditeften til Cobain, så mye av æra tilfaller også mannen som skrur knotter.

Mot slutten av albumet dukker det opp noen mer anonyme låter, men «On A Plain» sitter godt som nest siste spor, og balladen «Something In The Way» avslutter «Nevermind» på bra vis. Eller, det kommer an på hvilken versjon av plata du hører på, og akkurat som på enkelte CD-utgaver av «Nevermind» er den støyende «Endless, Nameless» her lagt på som ei skjult låt etter «Something In The Way». Med det har Nirvana levert rimelig solid.

Nirvana_Promobilde

Den første disken her fylles opp med alle de eksklusive singel-b-sidene som ble utgitt rundt «Nevermind», hvilket vil si tre studiolåter og seks liveinnspillinger. «Aneurysm» sitter best av studiolåtene, mens «Even In His Youth» og «Curmudgeon» er såpass svake at det er helt naturlig at de ble forvist til b-sideeksistens.

Deretter er vi over i livematerialet, selv om den første av disse spora også strengt tatt er en studioinnspilling, Vi snakker da om den godkjente Wipers-coveren «D-7», fra en John Peel-session.

Vi beveger oss så over til Seattle for noen livespor der vi blant annet tar turen tilbake til «Bleach» for «School», og også «Been A Son» kommer i en god liveversjon her. Disse innspillingene blir uansett litt overflødige hvis du går for boksen av denne nyutgivelsen siden denne Paramount Theatre-konserten også er å finne her i sin helhet, men mer om det senere. Innspillinger av «Sliver» og «Polly» fra Del Mar på tampen av 1991 fungerer også greit, selv om miksen her kunne vært bedre.

Når vi beveger oss over til disk to finner vi først og fremst to alternative sessions for «Nevermind», og med det i hovedsak tidligere uutgitt materiale. Den første av disse er «The Smart Studio Sessions», som var et forsøk på å spille inne plata for Sub Pop på våren 1990.

Allerede her var Butch Vig involvert, men Dave Grohl hadde ennå ikke funnet sin plass. Dermed er det Chad Channing som banker trommer på disse innspillingene, som i aller høyeste grad er interessante da de viser utviklinga på materialet. «In Bloom» og «Lithium» sitter allerede her svært bra, mens vi får tidlige versjoner av «Breed» og «Stay Away», kalt henholdsvis «Immodium» og «Pay To Play».

«Polly» på sin side er samme opptak som ble brukt på «Nevermind» – og med det eneste innspilling som overlevde fra dette første studiobesøket – men her er den i en alternativ miks. Også Velvet Underground-coveren «Here She Comes Now» er på plass, men den burde være kjent for de ivrigste blant fansen. Godkjente versjoner av «Dive» og «Sappy» avslutter de åtte innspillingene fra denne sessionen.

Deretter er vi over på åtte demoer fra våren 1991, og det faktum at det her er et par låter som ikke fant veien til «Nevermind» understreker at bandet hadde godt med materiale å velge blant. På disse innspillingene er det uansett så dårlig lyd at de kun er interessante for fansen som føler trang til å ha alt, og det er vel en grunn til at denne seksjonen på CD-en kalles «The Boombox Rehearsals».

Nirvana_1991 (Foto Kirk Weddle)

Denne typen gravplyndring er uansett typisk for en grisk bransje som ønsker å cashe inn på døde artister, men vi trenger så absolutt ikke slike lugubre innspillinger. Disken avsluttes så av to gode versjoner av albumlåter fra BBC-sessions.

Om du satser på boksversjonen i stedet for den double deluxe-utgava får du fem disker, og den tredje av disse er Butch Vigs miks av «Nevermind». Plata slik vi kjenner den ble miksa av Andy Wallace, men Butch gjorde altså selv en miks umiddelbart etter at innspillingsprosessen var over. Denne versjonen er litt råere, og samtidig renere i lydbildet da det virker som om mindre effekter er brukt i miksen. Plata blir dermed ganske så annerledes i denne varianten, og du får som lytter en ny opplevelse med «Nevermind».

Disk fire og fem er den komplette konserten fra Paramount Theatre i Seattle, en måned etter utgivelsen av «Nevermind». Den første av disse diskene er CD-versjonen, mens den andre er DVD-en. Du hopper dermed i første omgang over lyddisken og går rett på den visuelle versjonen – som for øvrig også er utgitt som separat DVD – der vi får se et helt annet band enn det vi skulle få oppleve på våre breddegrader sommeren etter.

Her har vi en Cobain som ikke har gått lei av stjernetilværelsen, og dermed gjør en klart bedre innstats enn på norsk jord, eller på «Live At Reading». Som de fleste band med et ferskt album å by på er uansett ikke Nirvana her heller som alle andre, og åpner likegodt seansen med en cover av The Vaselines’ «Jesus Doesn’t Want Me For A Sunbeam», for deretter å gå over i b-siden «Aneurysm».

Dermed blir «Drain You» første ferske albumlåt ut denne kvelden, og deretter mikses det i hovedsak mellom stoff fra «Nevermind» og «Bleach», men også låter som «Been A Son», «Rape Me» og «Sliver» er på plass.

Det å høre «Smells Like Teen Spirit» fremført av en Kurt som vil, i motsetning til på Reading-opptaket, er en god opplevelse. Det er da nettopp denne viljen til å gjøre en god jobb som også løfter denne DVD-en mange hakk i forhold til forrige DVD-utgivelse. I tillegg har man, som vanlig, en energisk Dave Grohl som sparker liv i fremførelsene, så Nirvana låter så bra live her som man kan forvente. Dermed får vi bra versjoner av blant andre «About A Girl», «Breed», «On A Plain» og «Territorial Pissings». Som en bonus er alle de fire promovideoene fra «Nevermind» lagt på.

Når det gjelder innpakkinga av denne reutgivelsen kommer dobbel-CD-en i digipak, med en booklet bestående av en del bilder. Luksusversjonen kommer på sin side med bok i LP-format, og her er det mengder med flotte bilder, og litt interessant lesestoff. Alt som er skrevet stammer for øvrig fra tiden rundt utgivelsen av «Nevermind», og er sånn sett ikke farga av statusen plata har fått i ettertid. Artig er det også med litt nerdestoff som budsjettet på albuminnspillinga, så alt i alt er boka en flott sak.

Jan Dahle

Grunge-klassiker i jubileumsboks

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s