a-ha «Cast In Steel»
Polydor

Med «Foot Of The Mountain» avslutta a-ha tilsynelatende sin albumkarriere med ei av diskografiens sterkeste plater. Når bandet nå har gjenoppstått er spørsmålet i utgangspunktet om trioen kan fortsette der den slapp, men det skal vise seg at det ikke er ei like helstøpt skive gutta har å by på denne gangen.

Tittelsporet åpner «Cast In Steel», og her er det veldig god melodiføring som styrer det hele i ei relativt rolig låt. Dette låter pent, og allerede her setter strykerne sitt preg. Strykerne er da også gjengangere utover på plata, og det låter veldig a-ha. Samtidig er det også små elementer som drar tankene mot Zeromancers «Zzyzx», og akkurat det er muligens blant medprodusent Erik Ljunggrens bidrag.

Stilmessig fortsetter det mye i samme gate med «Under The Makeup», og igjen har Pål Waaktaar-Savoy kommet opp med ei riktig fin låt, der melankolien mikses med sterk melodibruk, og smådramatisk orkestrering. Dette er et a-ha i god form.

Morten Harkets «The Wake» følger, og nå er vi egentlig mer over i «Brother»-land, og man kan lure på hvor mye a-ha dette egentlig er. Låta er uansett god, og som bevis på at alle bandets medlemmer kan komme opp med sterkt materiale har Magne Furuholmen bidratt på låtskrivingssiden i den uptempo «Forest Fire». Dette blir da også et høydepunkt på albumet, der bandet beveger seg litt mer mot noe som kunne passe inn «Foot Of The Mountain».

Så langt har «Cast In Steel» vært sterk, og det fortsetter bra med Furuholmens «Objects In The Mirror», men så begynner ujevnheten å ta over. «Door Ajar» blir platas første seriøse nedturen, der monotoniteten og et litt spinkelt lydbilde gjør låta kjedelig, og egentlig litt plagsom. «Living At The End Of The World» er rolig, og litt for stillestående. Det låter for så vidt pent nok, men melodien er for svak.

Friskere er det med «Mythomania», som heller ikke har et høyt tempo, men seigheten og a-ha møter Depeche Mode-preget gjør dette mer spennende. Furuholmens melodisnekring er også god her, så med dette sporet løfter plata seg igjen.

Dessverre kommer det flere uinteressante kutt mot slutten, og «She’s Humming A Tune» gir egentlig ingenting, og «Shadow Endeavors» er bare traurig. Her viser så visst Waaktaar at også han kan gå på trynet, og den avsluttende «Goodbye Thompson» er ikke mye bedre.

Dermed blir det Furuholmen som til en viss grad redder siste halvdel av «Cast In Steel», der den mer elektroniske «Giving Up The Ghost» igjen tilfører litt mer tempo, og spenstigere melodibruk. Dette er et godt spor. Dermed kommer tangentisten bra ut av det med sine komposisjoner.

«Cast In Steel» spenner altså fra direkte glimrende til det kjedelige, og Waaktaars ujevnhet på komposisjonssiden setter helt klart sitt preg. At mannen har kommet opp med et par virkelige gullkorn er uansett udiskutabelt, men man burde kanskje forvente en jevnt over høyere standard fra komponisten etter en potensielt fem års skriveperiode.

CD-en kan for øvrig kjøpes som deluxe-versjon, der bonusdisken i hovedsak byr på alternative versjoner av «Foot Of The Mountain»-låter. Dette blir nok mest for die hard-fansen som må ha alt, men har du stor nok interesse for bandet er dette interessant.

Jan Dahle