Harald Tusberg Jr./Bugge Wesseltoft «Communichaos»
S2

Harald Tusberg Jr. var en aktiv skikkelse i hovedstadens rockemiljø for en årrekke siden, men ble mer usynlig frem til et tilfeldig møte med Bugge Wesseltoft skapte en ny gnist. Duoen slo seg så sammen for å gjøre «Communichaos», og med seg på laget har de fått musikere som Ronni Le Tekrø, Roger Karl Stoa og Charles Mena, uten at det betyr at dette låter noe i nærheten av TNT eller Two Niggers & A Honky.

Svevende tangenter og gitar setter standarden med et litt floydsk uttrykk i «Fading Star», mens Tusberg synger forsiktig, og får hjelp av Helle Stensbak. Det hele bygger seg opp, og både melodi- og vokalbruk treffer en nerve hos lytteren på gåsehudfremkallende nivå. Etter hvert finner et litt programmert bakteppe veien inn i komposisjonen, mens Gisle Røen Johansen krydrer med saksofon.

«There’s No Hurry» følger, med et godt groove og orgel som backing for nok et sett fine vokallinjer, fremført med en smårufsete stemme som tidvis har litt Leonard Cohen over seg. Det rocker fortsatt ikke veldig mye, men det blir mer tempo og rytmebasert i «Humble Bee», og her får saksofonen enda mer spillerom, mens vokalharmoniene er fine.

De forventa jazzelementene dukker også opp underveis, og de er på plass innledningsvis i «Pig With A Wig». Vi snakker også om et spor – og ei skive, for den del – som ikke er veldig streit i uttrykket, og presseskrivet omtaler da også det hele som «kanskje årets alternative rockeplate». Det vil sikkert diskuteres, men sistnevnte spor er så absolutt alternativt, der det lånes litt fra sekstitallets psychedelia.

Det er uansett når plata er mest nedpå, som i de to første spora, den er på sitt absolutt beste. Med «I Love You» er gutta litt tilbake til dette rolig landskapet, som gir god plass til fine melodier og Tusbergs uttrykksfulle stemmebruk. «Oda» er på sin side en instrumental, der pianoet står for melodiene, hvilket også fungerer bra.

Med «Lullaby» avslutter det også rolig og stemningsfullt, og med det er Tusberg og Wesseltoft i havn med et godt album, som kanskje ikke passer for hvermansen, men som likevel bør treffe et publikum med et åpent sinn.

Jan Dahle