Med løs snipp


Trine Rein
Oslo, Olsen på Bryn
20/9-2019

Det har gått to og et halvt år siden Trine Rein slapp den glimrende «The Well», og på mange måter er det fortsatt showet fra lanseringsturneen hun i utgangspunktet byr på når hun inntar Olsen denne fredagskvelden. Sånn sett er mye ved det vante, men kveldens konsert skal også bli av det noe mer løsslupne slaget.

Tittelkuttet fra «The Well» er en ypperlig åpning, der denne stemningsfulle låta på alle måter er sterk. Tangentist Arild Følstad setter sitt tydelig preg på lydbildet, og når hovedpersonen selv etter hvert entrer scena byr hun på sin sedvanlige stemmeprakt.

Det følges på med «Just Missed The Train», og dermed blir publikum tatt med tilbake til begynnelsen på ei nå 36 år lang musikalsk reise. Hiten sitter godt, før Trine byr på sin ferskeste singel, «Live & Forgive». Her snakker vi om ei relativt rolig låt, som helt klart fortjener større oppmerksomhet enn den har fått.

Som typisk er byr Rein på mange historier mellom låtene, der hun blant annet forteller om sin bestemor før høydepunktet «Hello, It’s Me». Historien om samarbeidet med Ronni Le Tekrø og Tony Carey består blant annet av et par riktig humoristiske kommentarer, og dama er i det hele tatt i slag, der hun byr på nå mer eller mindre kjente anekdoter fra livet sitt. Takket være et relativt edruelig og lyttende publikum fungerer dette også særdeles godt i kveld.

Stilmessig spriker det hele i alle retninger – fra det akustiske og country-aktige i «If You’re Next To Me», til det popa i «Torn» og det mer rocka og småfunky i Bonnie Raitts «Love Sneakin’ Up On You» – og sånn sett er det ingen musikalsk rød tråd i showet, men det fungerer likevel godt nettopp fordi Trine syr det sammen til en historie om livet.

Sistnevnte fremhever for øvrig Trine som en mer rocka vokalist, noe hun behersker svært godt. Sånn sett hadde det virkelig vært spennende å se dama fronte et rockeband, men akkurat det ønsket blir nok med drømmen. Samme hva hun synger gjør hun det uansett på overbevisende måte, og det bærer konserten uavhengig av hvilken genre hun nå enn svinger innom.

Det blir nok likevel litt nedtur med «Danse Mot Vår», da dette innslaget blir litt for streit og tannløst, selv om Trine igjen synger flott. Da fungerer det betydelig bedre når kveldens andre «Hver Gang Vi Møtes»-innslag kommer i form av en tøff «Electric», der trommeslager Per Ole Iversen tilfører heftige rytmer i denne uptempo låta.

«I Am Leaving You» byr på munter country, og det oser spilleglede av gutta i bandet, der det glises fra øre til øre. Det ligger også noe litt uhøytidelig over konserten, og dette utvikler seg etter hvert som kvelden skrider frem. Resultatet er ikke alltid det absolutt beste musikalsk sett, men det tilfører en trivelighetsfaktor i kommunikasjonen med publikum, der setlista etter hvert mer eller mindre skrotes, og det blir plass til ønskelåter.

Trine velger også å hente frem kveldens andre Bonnie Raitt-låt når hun backa av kun piano og trommer gjør «I Can’t Make You Love Me», uten at dette på noen måte er innøvd. Det hele ender for øvrig med at en vispespillende Iversen mister vispen i det han skal slå an finalen, til stor forlystelse blant både medmusikanter og publikum.

Det er tilbake til det mer vante og innøvde når et funky groove – mye takket være bassist Jan Holberg – gir liv til «The World Goes ‘Round», samtidig som gitarist Jostein Svarstad får lagt en småheftig solo. Bandet rundt Rein er i det hele tatt solid, hvilket gir dama den tryggheten hun som vokalist trenger.

Nå skal det sies at kveldens finale kanskje motbeviser alt dette, da det på oppfordring fra salen blir Deep Purples «Mistreated» som avslutter konserten. Her hangler det litt hos bandet, mens Trine glemmer teksten, hvilket fører til ren improvisering. Svarstad tar så en tur ut i salen, mens uhøytideligheten ligger som ei tykk sky over scena.

Med det blir det ingen suveren musikalsk avslutning på kvelden, men vi snakker likevel om et veldig artig innslag, og det å ta låter på sparket er med på å riste løs i et sett som kanskje er i ferd med å bli litt for standardisert. Samtidig har konserten underveis kunnet by på mengder med ypperlige innslag, der både band og vokalist har fremvist storform.

Jan Dahle

Med løs snipp