Ritchie Blackmore’s Rainbow
Norje, Sweden Rock Festival
8/6-2019

Ritchie Blackmore’s Rainbow burde stått på scena på Sweden Rock Festival i 2016, men slik ble det ikke, og med det har litt av eksklusiviteten med at Blackmore spiller rock igjen tapt seg. Det skal da også vise seg å være en relativt uinspirert gitarist som har ankommet Sverige.

Når «Spotlight Kid» og «I Surrender» innleder showet er det litt slurv i gitartrakteringa, samtidig som kveldens hovedperson gjemmer seg lengst mulig bak på scena. Man føler på seg at Ritchie helst ville stått bak trommis David Keith, men selv Blackmore ser vel en grense for hvor tilbaketrukket han kan være.

Den rake motsetninga finner vi i vokalist Ronnie Romero som befinner seg lengst mulig frem på scenekanten, og bruker hele scenas bredde. Samtidig synger mannen godt, og han behersker materialet enten det opprinnelig ble sunget av Turner, Bonnet eller Dio, eller Coverdale og Gillan, for den del. Sånn sett er mannen et funn for Blackmore, og med et ellers solid band rundt seg låter det hele fint nok, men det hangler altså litt for Blackmore selv.

Samtidig mangler det gamle jamelementet, og sånn sett blir dette veldig strømlinjeforma til Rainbow å være. For øvrig henter låtlista en del fra Deep Purple, og allerede som tredje låt får vi «Mistreated», mens «Perfect Strangers», «Black Night» og «Burn» også strøs utover i settet. Sånn sett fremstår det hele mer som en oppsummering av Blackmores rockekarriere enn en Rainbow-konsert, men det er greit nok, for det er lite å utsette på låtmaterialet som spilles.

«Man On The Silver Mountain» er blant tilfellene der det løftes litt inn i jamverdenen, og underveis krydres låta med et innslag av «Woman From Tokyo». «Difficult To Cure» gir på sin side både tangentist Jens Johansson og bassist Bob Nouveau litt fritt spillerom, mens Blackmore selv nok kunne gjort mer ut av dette innslaget, men så kunne jo mannen udiskutabelt gjort litt mer ut av det meste. Man lurer rett og slett på om Ritchie er klar over at han har et publikum foran seg, for med unntak av et lite besøk foran på scenekanten viser han ingen interesse for fansen.

Det hele løftes uansett av låtmaterialet, og at det er særdeles hyggelig med et gjenhør med «Stargazer» er sikkert, og «All Night Long» er også trivelig nok. Sånn sett er det altså ting å glede seg over, men det at hovedpersonen så tydelig ikke har lyst til å være her er uansett en festbrems. Det hele blir ikke mer enn en dag på kontoret, hvilket en avsluttende «Smoke On The Water» understreker.

Jan Dahle