Lang vei mot et stengt eden

Med de siste ukers festivalkropp på litt avstand er det tid for nok en skogsopplevelse, og atter en gang går turen opp og forbi Romsås kirke. På øra har man lett disco i form av Electric Light Orchestras ypperlige «Discovery», mens man ser frem til 14. september.

På vei ned mot Steinbruvann dras tankene 25-30 år tilbake når «Last Train To London» fyller øregangene, og minnene om netter tilbrakt på stasjonene i Derby og Wolverhampton dukker opp. Vi snakker med det om oppholdsstedene man brukte etter konserter, når siste tog til London hadde gått.

Underveis treffer man gale mennesker som jogger, og mange som er ute og lufter sine firbeinte venner. Noen bader, og undertegnede velger å stikke hånda ned i vannet. Forventningen om en Eagles-situasjon a la «Hell Freezes Over» blir ikke innfridd, men noe bad blir det likevel ikke. En spire er uansett sådd, og neste musikkvalg er tatt.

Det blir «Hotel California» – det er som tidligere nevnt noe med disse Los Angeles-bandene og sommermusikk – som akkompagnerer turen mot Lilloseter, og det blir en lang vei gjennom skogen. Litt småkjedelig er det også da det kun er nettopp skog å se, med unntak av et inngjerda Breidsjøen. Jeg er nok mer en topp- og vannperson, selv om resultatet av å nå førstnevnte fort blir at man ligger og klamrer seg til bakken. På en måte er jeg kanskje som Affe, og trivs bäst i en form for öppna landskap.

Inne i skogen blir Eagles bytta ut med Paul Stanleys første soloplate, og varmen begynner å tære på. Jeg er så tørst at lynnet begynner å minne om et mannevondt villsvin, men nå viser skiltet at det kun er 0,5 kilometer igjen til Lilloseter. Der skal det vissnok være mulig å få kjøpt seg noen forfriskninger.

Gleden er stor når Lilloseter dukker opp, men gleden er kortvarig. Her blir man møtt av et skilt som sier at det er sommerstengt fra 25/6 (ja, i dag) til 4/8. Man stenger da ikke et sånt sted om sommeren, roper det indre villsvinet, som ikke blir mer vennligsinnet. Hadde navnet vært Stanley Ipkiss hadde jeg sikkert dratt slegga opp av lomma her og nå. Jeg er tørst, jeg må ha noe å drikke, NÅ!

Jeg tasser rundt på området, og tenker som Lars Winnerbäck at det er godt Paul Stanley er til for å få meg gjennom de tunge stundene. Da åpenbarer det seg plutselig en lysning i tilværelsen. Det hele fremstår nesten som en religiøs åpenbaring, for der står en brusautomat. Den tar gladelig imot mine penger i bytte mot en Solo, og i det jeg setter meg på en benk i skyggen, og de edle dråpene sklir nedover i halsen, føler jeg et villsvin løpe innover i skogen.

Turen tilbake mot Steinbruvann går mye lettere, og nede i bakken sier Paul Stanley «Goodbye». Dermed er tiden inne for musikalsk å komme seg ut av syttitallet, og over i det glade åttitall, der vi finner Michael Boltons «Everybody’s Crazy». For de uinnvidde kan det være på sin plass å poengtere at før mannen ble sutresanger gjorde han et par riktig gode skiver, og «Everybody’s Crazy» er ypperlig AOR. Tittelen passer også til joggere og andre asylkandidater man ser, og sikkert til undertegnede som føler at et solstikk ikke er langt unna.

Nederst i Steinbruvann synger Bolton på siste verset, og siste rest av hjemturen akkompagneres av fjorårets beste plate, «The Mission» fra Styx. Med det blir det trivelig for øra, mens kroppen føler at turen opp mot kirka aldri har vært tyngre. Festivalkroppen er dermed bytta ut med turkropp, i alle fall frem mot helga, da det er tid for å besøke Trallaus.

Jan Dahle

Reklamer
Lang vei mot et stengt eden