Synger på siste verset


Ozzy Osbourne
Norje, Sweden Rock Festival
8/6-2018

Etter «The End» med Black Sabbath er Ozzy Osbourne nå ute på sin avskjedsturne som soloartist, kalt «No More Tours 2», 26 år etter hans første farvel. Neste uke står så den levende legenden på scena på Tons Of Rock i Halden, men den nysgjerrige leser kan her finne ut hva som er i vente når Rock And Roll Dreams rapporterer fra mannens konsert på Sweden Rock Festival.

Alt er ved det vante når «O Fortuna»-introen kommer over PA-en, og Ozzy Osbourne skal da heller ikke by på mange overraskelser den neste halvannen timen. Introen går uansett ikke rett over i første låt, for hovedpersonen velger heller litt oppildning av publikum før «Bark At The Moon» virkelig sparker i gang showet.

Mannen tasser litt fra side til side, men den store energien er ikke å spore, men så er da heller ikke det forventa. Bandet rundt Ozzy byr derimot på mengder med energi, og det er utvilsomt godt å ha Zakk Wylde tilbake etter Gus G.s mer anonyme gitarbidrag på de siste turneene. Det spruter rett og slett mer av Zakk. Så vil selvfølgelig en del mene at det kan bli litt mye Wylde, og det er da heller ikke til å komme utenom at for eksempel «Fairies Wear Boots» blir veldig Zakk Wylde-versjon i kveld.

Adam Wakemans tangenter gir en massiv åpning til «Mr. Crowley», samtidig som korset som dekorerer scenas bakre del virkelig passer inn i det visuelle her. Videre bys det på videoskjermer og lasere, så øynene får servert ei god pakke samtidig som Ozzy til en viss grad fokuserer på «Blizzard Of Ozz». Det betyr at både «I Don’t Know» og «Suicide Solution» kommer i konsertens første del.

Samtidig vil dette si at det altså er lite overraskelser i dagens Ozzy-sett, der hovedfokus nummer to ligger på «No More Tears»-albumet. Det skal da også vise seg at materialet fra 1991 ikke står seg like sterkt som åttitallslåtene. Det er artig med et tilbakevendt tittelspor fra plata, men både «Road To Nowhere», og ikke minst «I Don’t Want To Change The World» blir litt traurig. Hvordan sistnevnte har overlevd turne etter turne er for øvrig et mysterium når Ozzy har så mange låter som er sterkere.

Så er vi over på det evige spørsmålet rundt hvordan Ozzys form er, og kveldens utgave av mannen er så bra som vi i dag kan håpe på. Det betyr at vokalen ofte tipper over i det sure der han står og veiver med armene fra side til side, men vi har hørt ham betydelig verre enn nå. Det vi hører her i Norje er nok Ozzy så bra som han kan være i 2018, og det er da også langt fra Meat Loaf- eller Paul Stanley-krise.

Samtidig er det klart Osbourne må ha sine pauser, hvilket resulterer i en lang solosekvens fra Zakk. Denne utfører han i sin helhet nede i front av barrikadene, mens han kompes av bandet. Nettopp det sistnevnte gjør dette til en mer levelig opplevelse enn om gitaristen hadde stått og onanert på egenhånd. Underveis slenges det for øvrig inn noen riff fra «No Rest For The Wicked» og «Ozzmosis». Tommy Clufetos’ trommesolo er det verre med, så la oss forbigå den uten videre kommentarer.

«Shot In The Dark» løfter det hele etter en dødperiode, og med «Crazy Train» er Ozzy på sitt beste. På videoskjermene ser vi for øvrig bilder til sistnevnte som tyder på at låttittelen burde være «Crazy Rain», og skjermene brukes i det hele tatt godt, med en del effekter underveis i konserten.

«Mama, I’m Coming Home» er et obligatorisk ekstranummer, og seansen avsluttes selvfølgelig med «Paranoid». Med det har også Ozzy Osbourne underholdt publikum i Sør-Sverige, selv om det hele altså er litt vel forutsigbart.

Full rapport fra Sweden Rock Festival kommer i Scream Magazines augustnummer.

Jan Dahle

Reklamer
Synger på siste verset