Beasto Blanco / Wildnite
Oslo, Hard Rock Cafe
22/12-2017
Wildnite
Beasto Blanco

Juleforberedelser kan være så mangt, alt fra pepperkakebaking og juletrepynting, til en heftig dose rock på ei scene nær deg. Undertegnede går naturlig nok for sistnevnte aktivitet, og finner veien til Hard Rock Cafe for å se Beasto Blanco banke høytiden inn et julepynta Oslo.

Unggutta i Wildnite er første band ut i kveld, og ut fra hva denne skribenten har hørt så langt er det mye som tyder på at det er et godt album på gang fra kvintetten. Stilmessig er det ultratradisjonell melodiøs åttitallshardrock det handler om, hvilket umiddelbart understrekes når «I’ll Be There» åpner konserten.

Dessverre er ikke lyden optimal, og Michael Bjerkans riffing – som er ypperlig på studioinnspillingene – kommer ikke til sin fulle rett. Bandet leverer uansett bra, og i front har vi vokalist Sigurd Østerbø Søbye, som fra første stund innfinner seg på scenekanten. Han finner da også veien ut i salen etterhvert.

Samtidig er vokalisten ei skravlebøtte, og i det hele tatt en frontmann som gjør seg bra, der han også blotter sin rumpetatovering i løpet av kvelden. Musikalsk blir det catchy med «Tears’n Fire», og godt driv med «Into Your Eyes». Gutta lager også show, og «Back On The Bottle» byr på sin side på koreograferte elementer.

Underveis slenger Wildnite inn et par rockeklassikere i form av «We’re Not Gonna Take It» og «Whatever You Want», men det er først og fremst originalmaterialet som gjelder her og nå, og når gutta avslutter med den fengende «Back For More» har de levert varene.

Beasto Blanco velger å gå ut helt på topp i kveld når «Beasto Blanco» sparker i gang ballet. Bandleder, vokalist og Alice Cooper-bassist Chuck Garric kommer inn utkledd som julenissen fra helvete, slenger fra seg gavesekken, og dermed er rabalderet i gang. Mannen spiller for øvrig gitar i denne sammenhengen, mens Jan Le Grow trakterer fire strenger.

På støttevokal og show finner vi Calico Cooper, som helt tydelig har lært sine triks gjennom flere år som statist i sin fars show. Vi kjenner dermed igjen piskedama fra Alice Coopers fenomenale «Brutal Planet»-turne, men i Beasto Blanco har hun også en fremtredende rolle som vokalist. Hun deler med det sangen med Garric i «Buried Angels», og blir ren frontfigur når hun alene synger den aggressive «Machine Girl».

Stort sett hele veien handler Beasto Blanco om energi, der utrykket kan dra tankene litt mot en snillere versjon av Rob Zombie. Samtidig har bandet noen låter som virkelig slår, og «Freak» drar tidlig allsangen ut av publikum. Når denne følges av den suverene «Motorqueen» – der Chuck ikler seg finlandshette – er Beasto Blanco virkelig i sitt ess.

Det er et hovedfokus på bandets andre, og foreløpig siste, studioalbum, der en groovy «Grind» og «Honey» er solide låter. Tittelsporet fra Beasto Blancos debutalbum oppsummerer på sin side hele bandfilosofien, der «Live Fast Die Loud» – sunget av Le Grow – sier det meste om hva det hele handler om.

Underveis blir vi også servert en smakebit på det kommende albumet i form av den kjappe «We Got This», og showmessig får vi i løpet av kvelden blant annet oppleve en Calico som truer Chuck med balltre, og som gjemmer seg bak ei blinkende maske. Beasto Blanco er altså ei visuell pakke, som på alle måter fortjener et større spillested enn Hard Rock Cafe.

Det roes litt ned når Garric nærmest alene fremfører «Dark Matter», men etter hvert kommer bandet igjen inn igjen, og avslutter hovedsettet med mer allsang i «I Rise». Som ellers i kveld sitter trommis Tim Husung bakerst og hamrer stødige rytmer, mens sologitarist Chris Latham forholder seg relativt rolig på sin side av scena.

Første ekstranummer er Alice Coopers «Feed My Frankenstein», som blir en ganske så annerledes opplevelse når vi nå befinner oss i Beasto Blancos verden. Punktum settes så med «Breakdown», som blir nok et energisk høydepunkt, og som understreker hvilket tøft liveband dette er. Samtidig tømmer Calico den tidligere nevnte gavesekken, som viser seg å inneholde konfetti, over publikum.

Jan Dahle