«Wild» Willy Bendiksen 60 år

Siste lørdag i mai fylte trommis Willy Bendiksen 60 år, og dette ble feira med konsert på John Dee, der flere legendariske band for anledningen ble gjenforent. Undertegnede var på plass, og skrev denne rapporten, som opprinnelig sto på trykk i Scream Magazine #217.

Rockefans som har levd en stund nikker nok gjenkjennende til ett eller flere av følgende navn: St. Helena, Høst, Flax, Jannicke, Road, Blonde On Blonde, Perfect Crime, Bad Habitz, Bernie Marsden Band, Wild Willy’s Gang, The Snakes, Jorn og Ken Hensley & Live Fire. Felles for dem alle er at «Wild» Willy Bendiksen har vært å finne bak trommene når bandene har turnért land og strand, og få, om noen, norske musikere er mer bereist i vårt langstrakte land. I løpet av omkring 45 år har Willy dermed vært en markant skikkelse innen norsk rock og metal gjennom utallige konserter, og ei lang rekke plateutgivelser.

For mange er nok Willy også kjent som mannen bak metal-puben Rock In, som han drev sammen med sin utkårede, Beate Bjørkekjær, fra 1999 til 2005. Alle som stakk hodet innom der har garantert gode minner om en Willy som løfter knyttneven og hilser mens han blåser Motörhead eller Accept ut av PA-en.

Willy på Rock In i 2003.

Norsk rock og metal hadde ikke vært det samme uten Willy Bendiksen, hvilket også kommer til uttrykk når du snakker med mange av dagens metal-musikere. TNTs Ronni Le Tekrø vil for eksempel trekke frem hvor mye Flax betød for ham, mens Artch-trommis Jørn Jamissen forteller om betydningen av å oppleve Bendiksen og hans Road. Sånn sett har Willy inspirert flere generasjoner av norske tungrock-musikere. Mannen er rett og slett en norsk rockeinstitusjon, og derfor stiller også mange av hans tidligere kolleger opp når Willy Bendiksen skal feires.

Vi befinner oss på John Dee i Oslo, og det er i dag, 27. mai, «Wild» Willy Bendiksen runder 60 år, hvorav de aller fleste har blitt tilbrakt bak et slagverk. Mange av hans tidligere bandkolleger er som nevnt på plass, og det er flere gjenforeninger på gang når en to og en halv time lang konsert skal oppsummere Willys rockeliv.

Ut over ettermiddagen renner det dermed på med venner og medmusikanter, og det er mange hjertelige gjensyn i den trange garderoben over John Dee. Historier fortelles, latteren sitter løst, og stemningen er god. Litt i siste liten øving blir det også tid til med Høst og Road.

Jørun Bøgeberg, Jon Berg og Eivind Aarset gjør siste finpuss på Road-låtene.

Det er ikke en kronologisk presentasjon av Willy Bendiksens musikalske liv som står på programmet i kveld, men derimot ei reise som drar seg frem og tilbake mellom de siste fem tiåra, der det trofast crew-medlemmet Kim Holm som konferansier står for jobben med å sy det hele sammen. Dermed åpner Holm kvelden med en liten introduksjon før det blir gjenhør med tre låter fra Perfect Crime, som slapp albumet «Blonde On Blonde» i 1990.

Foran Willy på scena finner vi Jon Pettersen – som i sin tid var bandets siste gitarist – og ikke minst vokalist Bente Smaavik. Disse får hjelp av bassist Victor Borge, gitarist Tor Erik Myhre og tangentist Ola Aanje, som også skal fylle inn utover kvelden der originalmusikere mangler. Når det gjelder Perfect Crime er uansett det vesentlige at Smaavik er på plass, og dermed kan publikum kose seg med gjenhør med «Lying Eyes», «Stripped To The Bone» og «Liar».

Jon Pettersen og Victor Borge, Perfect Crime.

I 1994 dro Bendiksen i gang Wild Willy’s Gang, som henta materialet fra seksti-, sytti- og åttitallets rockehistorie, der kvartetten slo seg frem som landets tøffeste coverband. Besetningen har opp gjennom åra variert mye og blant andre Solli, Leif Johannsen, Jørn Lande, Sid Ringsby, Ronni Le Tekrø, Igor Gianola og Jan Thore Grefstad har vært å finne i bandet.

Når Wild Willy’s Gang inntar John Dee for å gjøre originallåtene «Goliath» og «Break Down» fra gjengens eneste plate, «Camouflage» fra 2005, er det med dagens besetning som består av Myhre på gitar, bassist Svein-Erik Høybakken og vokalist Ben Rodgers. For å understreke hvor det hele begynte gjør gutta også Led Zeppelins «Immigrant Song». Sånt skaper feststemning.

Tor Erik Myhre og Ben Rodgers, Wild Willy’s Gang.

Willy har mange venner i bransjen, og selv om han aldri spilte i Aunt Mary har bandets gitarist, Bjørn Christiansen, funnet veien til festen. Dermed er det tid for østfoldsk rockehistorie i form av «G Flat Road» og «Joinin’ The Crowd», der også bassist Bernt Bodal gjør sin første opptreden for kvelden.

Bjørn Christiansen, Aunt Mary.

På sent sytti- og tidlig åttitall var Willy med i Flax, som besto av blant andre brødrene Lars og John Hesla (RIP) og vokalist Hermod Falch. Med Bendiksen bak trommene slapp bandet «Monster Tapes» i 1980, og i 1986 kom det siste albumet, «Flax Tracks».

I anledning trommisens store dag har bassist Jørun Bøgeberg og sanger Falch – som med unntak av gårsdagens lokale feiring av Willy hjemme i Risør ikke har stått på ei scene på 32 år – funnet veien til John Dee. Dette er med andre ord ikke mindre enn en virkelig rockebegivenhet, og bandet plukker frem «Make It Last», «Going Nowhere», og ikke minst klassiske «Pain In The Ass». Flax leverer et solid trøkk, og blir blant kveldens høydepunkter.

Hermod Falch, Flax.

Willys forkjærlighet for Accept har vi allerede så vidt vært innom, og sånn sett hadde nok mannen noen av sine beste kvelder på Rock In da U.D.O. spilte der. Accept dro da også nylig trommisen til Oslo og Sentrum Scene, og i Wild Willy’s Gang ble i sin tid Accept-materiale etter hvert en viktig del av repertoaret. Sammen med Thin Lizzy – som Willy også gjorde hyllest til i en årrekke med Bad Habitz – er nok Accept kanskje det bandet han har covra mest på Norges rockescener.

Overraskende nok blir det ikke noe Thin Lizzy i kveld, men Accept kommer Willy ikke utenom. Dermed gjør Wild Willy’s Gang, med Smaavik bak mikrofonen, «Up To The Limit». Dette før bandet som en trio, og da med Myhre på sang, gjør Mountains «Dreams Of Milk And Honey».

Willy Bendiksen, Wild Willy’s Gang.

Året er 1976 når Høst gir ut sitt andre album, «Hardt Mot Hardt», og på trommer finner vi Bendiksen. Fra besetningen som gjorde plata er bassist Bernt Bodal og vokalist Geir Jahren tilstede, og først drar progerne seg gjennom «Æræeo» og «Ørnkloa». Jahren drar frem hatt og skjegg, spiller en form for fløyte, og etter hvert kommer bandets originalgitarister, Svein Rønning og Lasse Nilsen, inn for å bidra på «Sirkus».

Geir Jahren, Høst.

Et fast innslag i så godt som enhver konsert med Willy Bendiksen er mannens legendariske trommesolo. Etter først å ha gjort et poeng av at undertegnede kan styre sin begeistring spør Willy publikum om de vil høre soloen likevel, og svaret er selvfølgelig et rungende «Ja!». Det blir liksom ikke en konsert med Bendiksen uten varemerket hans, og sånn sett er trommesoloen i kveld like obligatorisk skummende øl.

For hardrockere som vokste opp på åttitallet forbindes muligens Bendiksen først og fremst med Road. Orkesteret var det mest hardtarbeidende turnébandet i landet i en årrekke, og igjen snakker vi om et band med en viss gjennomtrekk på personalsiden. Sid Ringsby, Knut Akselsen, Jimmy Iversen, Børge Pedersen og Jørn Lande var blant Roads medlemmer, og diskografien består av to LP-er og en EP.

I kveld er det den originale Road-besetningen som gjenforenes, og det betyr at vi på scena finner gitaristene Jon Berg og Eivind Aarset, samt bassist og vokalist Jørun Bøgeberg. De to sistnevnte er for øvrig i dag blant landets aller mest anerkjente musikere. Her og nå går da reisa også så godt som helt tilbake til begynnelsen når gutta gjør «Mistakes» og tittelsporet fra første skiva, «This Is Just Rock’n Roll». Her snakker vi om kveldens definitive høydepunkt.

Jørun Bøgeberg, Road.

Når det nærmer seg slutten på kvelden er det igjen tid for en Wild Willy’s Gang-klassiker i form av Alex Harveys «Midnight Moses».

Helt til slutt er det Perfect Crimes forgjenger, Blonde On Blonde, som står på programmet. Det var en glidende overgang mellom disse bandene i 1990, men året i forveien slapp Blonde On Blonde – som besto av både Bente Smaavik og Chris Candy på vokal – «Labyrinth Of Love».

Bente Smaavik, Blonde On Blonde.

I dag er bare Smaavik på plass, men det blir likevel folksomt på scena når de fleste av kveldens musikanter blir med på finalen med «Love Me Or Leave Me». Dermed gjenstår bare bursdagssangen til ære for «Wild» Willy Bendiksen.

Seks om Willy


Lasse Nilsen (Høst)

– Da vi la ned Høst I, og vi skulle starte Høst II, meldte Willy seg på umiddelbart. Han solgte seg inn så det smalt, og han la ikke noe imellom, for han var «verdens beste trommeslager». Siden vi øvde like ved der jeg bodde ble Willy boende hjemme hos meg. Han var vel da 18-19 år, og han rørte ikke alkohol. Han drakk bare melk, og identifiserte seg med Morgan Kane.

– Han introduserte meg for mye musikk jeg ikke hørte på den gang. Vi hadde vanvittig mye moro sammen, og et veldig bra samarbeid. Vi har selvfølgelig hatt mye kontakt opp gjennom åra, men det er likevel spesielt moro å være tilstede i dag for å hedre Willy.


Hermod Falch (Flax)

– Jeg traff Willy i 1974, etter at Flax hadde vært på turné i Tyskland. Etter et oppslag i VG fikk Willy med seg at vi skulle bytte trommeslager, og da kontakta han meg – han sto på og ringte hele tiden – og vi tok ham inn med en gang etter audition. Han var med til sommeren 1975, da vi fikk kontrakt med Vertigo-labelen, men da ville ikke de andre gutta ha ham med lenger. Willy hadde da vært med å utvikle noen av låtene som kom på «Flax One».

– Bandet ble så oppløst høsten 1976, og da vi starta opp igjen i 1978 kom Willy etter hvert tilbake. Han spiller dermed på to LP-er, og vi gjorde en siste turné i 1985. Willy er jo en jævlig pådriver, så det var utrolig gøy å jobbe med ham. Han er en fantastisk fyr, og han har nå klart å lure meg tilbake på scena etter 32 år.

– Dette gjør jeg for å hylle Willy. Vi hadde det så gøy på turnéene, og det var aldri krangler og gnisninger. Det var en fin tilværelse, samtidig som vi sto på noe jævlig. Ellers må det sies at Willy har fått alt for liten oppmerksomhet ut fra sin kompetanse og dyktighet.


Jørun Bøgeberg (Flax, Road)

– Første gang jeg så Willy var på Kalvøyafestivalen i 1974. Jeg hadde sneket meg inn på natta, og var i godt slag der jeg lå med tærne sprikende i været da St. Helena åpna festivalen. Det var en opplevelse som ga bakoversveis på en sekstenåring som var på sin første festival. De spilte vanvittig intrikat musikk, og jeg hadde ikke hørt maken til trommespill. Det var en stor opplevelse, og da Høst slapp «Hardt Mot Hardt» et par år senere hørte jeg vanvittig mye på den.

– Da jeg begynte å spille i Flax i 1978 var jeg kjempefan av Willy, så det var stort at han ville bli med i bandet etter at han hørte oss på Club 7. Vi skjønte også at med Willy i bandet ble det spillejobber, for han var flink til å fikse sånt. Det neste var så at det som ble Road begynte å spille med Jannicke. Da spilte vi nærmest til dans, og vi måtte ha låter til tre sett for å underholde. Jeg sang, og jeg og Willy begynte å skrive låter som ble til «This Is Just Rock’n Roll».


Eivind Aarset (Road)

– For meg var Road det første profesjonelle jeg gjorde, og det var utrolig lærerikt. Jeg fikk masse kloke tips til hvordan man skal forholde seg når man står på ei scene og spiller, og det var for meg helt fantastisk å være med på noe så proft. Den autoriteten og trøkket Willy har når han spiller var også et superkick. Det var en helt fantastisk periode.

– Siden jeg skal være med på to låter i kveld hørte jeg nylig på «This Is Just Rock’n Roll»-plata. Det er den første skiva jeg noen gang var med på, og jeg ble ganske stolt når jeg hørte på den igjen. Vi spilte også så mange jobber at det ble veldig tight.


Bente Smaavik (Blonde On Blonde, Perfect Crime)

– Jeg hadde møtt Willy i Trondheim, og da Road spilte inn «Breaking Out» i Nidaros ville de ha meg med på ei låt. Det var helt feil toneart, og de var så stressa fordi de skulle rett på turné, så jeg ble stående igjen alene i studioet.

– Da jeg og Chris Candy så satt der i mai i 1987 og planla å gjøre noe sammen begynte vi etter hvert å samle et band, og da plukka vi musikere som bodde i Trondheim. Da var det nærmest selvfølgelig for meg å ha med Willy. Han er en gledesspreder, det er han som lager show i garderoben, og han har alle historiene sine. Jeg kjenner heller ingen som har en sånn klisterhjerne som Willy. Han husker alt fra turnéene vi har vært på, og han er et levende leksikon.


Jon Pettersen (Perfect Crime, Wild Willy’s Gang, Bad Habitz)

– Jeg så Bad Habitz på Rockefeller i 1991, og jeg hadde jo nærmest vokst opp med musikken til Willy. Da jeg sto der tenkte jeg «Her hadde det vært jævlig moro og vært med». Et halvt år senere fikk jeg så telefon på trykkeriet der jeg jobba, og det var Willy som ville ha meg med i Perfect Crime. Det første Willy sa til meg var at jeg måtte «spille med øyeblikkelig virkning». Han sa at jeg måtte sette standarden, og den slags lærdom har jeg fra Willy.

– Sånn er også hele livet til Willy, for han har pågangsmot. Han sitter ikke med lua i hånda. Det er det som er så vakkert med Willy, for han er på en måte en «tegneseriefigur», men samtidig gir han seg aldri. Han er Norges Lemmy, som står for det han mener.

Jan Dahle

Jon Pettersen, Perfect Crime.
Bente Smaavik, Perfect Crime.
Ben Rodgers, Wild Willy’s Gang.
Jon Pettersen og Ola Aanje, Aunt Mary.
Bernt Bodal, Høst.
Svein Rønning, Høst.
Eivind Aarset, Road.
Jon Berg, Road.
Willy Bendiksen og Jørun Bøgeberg, Road.
Advertisements
«Wild» Willy Bendiksen 60 år