More

the-sisters-of-mercy_more-1990
Det originale singelcoveret til «More».

Jim Steinman har vært i stand til å løfte flere artister opp til nye høyder, og Bonnie Tyler og Celine Dion er eksempler på dette. Også de britiske goth-pionerene The Sisters Of Mercy fikk dette Steinman-løftet da mannen produserte to glimrende spor på bandets gode 1987-utgivelse, «Floodland». Tre år senere skulle samarbeidet mellom The Sisters Of Mercy og Jim Steinman kulminere i mesterstykket «More», en over åtte minutters episk oppvisning i gotisk pompøsitet.

The Sisters Of Mercy er hjertebarnet til Andrew Eldritch, som har holdt bandet gående i en eller annen form siden 1980. Orkesteret slapp noen singler før albumdebuten kom i 1985 i form av «First And Last And Always», og deretter skulle altså begge oppfølgerne by på produksjonsbidrag fra Jim Steinman.

Det som var nytt, og ganske uvanlig i Steinman-sammenheng, er at da «More» dukka opp på det sterke albumet «Vision Thing» i 1990, var nevnte låt skrevet i felleskap mellom Steinman og Eldritch. Hvem som skrev hva på låta er fortsatt litt uklart, men en demo for Steinmans «Batman»-musikal gir muligens noen hint, men mer om det senere.

«More» er på alle måter et samarbeid mellom Eldritch og Steinman, der duoen også deler produksjonsansvaret. Resultatet er The Sisters Of Mercys definitive høydepunkt, og ei låt som også står seg solid i Steinmans karriere. Andre involverte er for øvrig gitaristene Andreas Bruhn og Tim Bricheno, og Sigue Sigue Sputnik- og Generation X-bassist Tony James, i tillegg til alltid tilstedeværende trommemaskin Doktor Avalanche.

the-sisters-of-mercy_promo-1990
The Sisters Of Mercy i 1990.

«More» åpner med et strykerriff, mens tangenter sniker seg inn underveis og Andrew synger første vers rolig. Man aner en gradvis oppbygning, før det smeller til med rytmeseksjonen, og et enkelt, men svært effektivt, gitarriff. Låta bygges mye rundt riffet som gir et herlig driv, mens Eldritch med mer trøkk i stemmen fortsetter å frembringe budskapet.

Koringene i refrenget er ganske typiske for Steinman, og amerikanerens pompøsitet ligger altså over det hele, samtidig som goth-elementet bevares i den overhengende dysterheten. De siste par minuttene legges det hele ned igjen, mens refrenget bare flyter av gårde.

Dette er fenomenalt både hva The Sisters Of Mercy og Jim Steinman gjelder, og det er definitivt også verdt å sjekke ut samarbeidene fra «Floodland». Disse to platene er for øvrig The Sisters Of Mercy i riktig god form, og trist er det at bandet – eller skal vi si Andrew Eldritch – har valgt å ikke gi ut noe nytt album siden 1990, til tross for at bandet har spilt mange nye låter i konsertsammenheng. At The Sisters Of Mercy så har levert noe av det mest begredelige denne skribenten har sett fra ei scene er derimot en annen historie.

the-sisters-of-mercy_more-1993
Cover til 1993-versjonen av singelen.

Når det gjelder «More» – som for øvrig også finnes i et par alternative singelversjoner med The Sisters Of Mercy – er den spilt inn ved noen anledninger av andre artister, og la oss se på noen coverversjoner, men vi begynner med et besøk i Jim Steinmans alternative verden.

Rundt tusenårsskiftet jobba Steinman med et av sine mange ufullendte prosjekter, og denne gangen var det en musikal om Batman som sto på agendaen. En del demoer ble spilt inn, og deriblant noen låter som skulle ende opp på Meat Loafs «Bat Out Of Hell III – The Monster Is Loose», men også låter som ikke har sett dagens lys i form av offisielt utgitte versjoner. Blant disse finner vi «Catwoman’s Song», sunget av Karine Hannah.

«Catwoman’s Song» åpner med en typisk Steinman-monolog, fremført av komponisten selv, før gitarriffet tar over. Deretter roes det ned for Karines inntreden. Dette partiet har ikke noe med «More» å gjøre, men som så ofte i Steinman-sammenheng snakker vi uansett om god melodiføring. Så styres det plutselig inn på refrenget, som er det samme som i «More».

Det blir litt mer musikalsk galskap, og veldig varierte partier, utover i «Catwoman’s Song». Som mye av det andre «Batman»-materialet er dette interessant stoff, og det er synd musikalen aldri ble fullført.

various_thank-you-a-tribute-to-the-sisters-of-mercy
Cover til tributealbum.

På tidlig 2000-tall kom det noen tributeskiver til The Sisters Of Mercy, og et par av disse byr på innspillinger av «More». På «The Violent Hour» leverer One en ganske uinteressant versjon, mens tyskerne i Atrocity tilfører litt mer tyngde og aggresjon i en helt grei versjon på «Thank You! – A Tribute To The Sisters Of Mercy».

I 2003 produserte Steinman selv nok en versjon av «More», og det var til «Wuthering Heights»-soundtracket. Det virkelige Steinman-storheten mangler i denne duetten mellom Mike Vogel og Erika Christensen, men gitarriffet er tøft der uttrykket dras mot nu metal, og versjonen er helt godkjent.

gregorian_the-dark-side
En av to versjoner av «The Dark Side».

Vi sluppet unna de virkelig begredelige versjonene, men så kommer Gregorian nok en gang inn i bildet, og med det frykter man det verste. Gregorian har da også faktisk gjort to versjoner, en ordinær, og en «Rock Edition». Kvinnevokalen i refrenget, og riffet som rocker det opp, drar det litt vekk fra det vanlige Gregorian-uttrykket, og det gjør dette noe friskere enn mye annet fra den kanten. «Rock Edition»-versjonen låter enda litt friskere takket være rytmebruken, så vi har hørt Gregorian betydelig mer plagsomt enn dette.

Over i avdelingen for rene coverversjoner finner vi spanske Cycle som er mer i retning av det elektroniske, og det brasilianske metal-bandet Shaman. Begge gjør godkjente versjoner innenfor sine felt, men ingen klarer å komme opp mot den episke originalversjonen.

Meat Loaf_Braver Than We Are
«Braver Than We Are»-coveret.

Til slutt er det fjorårets Meat Loaf-versjon som gjelder, og selv om dette er blant de mer vellykka spora på «Braver Than We Are», er det ikke mulig å ignorere Meats manglende stemmeprakt her heller. Paul Crooks produksjon løfter heller ikke denne innspillinga opp på Steinman-nivå, men versjonen har likevel sine gode sider, og det fungerer altså til en viss grad.

Med det er vi igjen i mål, og som så ofte ellers er det bare å konstatere at det er originalinnspillinga som gjelder. For de største Steinman-entusiastene er det videre obligatorisk å sjekke ut «Catwoman’s Song», og alt annet av «Batman»-demoer, men det blir uansett noe helt annet.

Jan Dahle

More