En prog-trios historie

Emerson, Lake & Palmer_The Anthology
Emerson, Lake & Palmer «The Anthology»
BMG
4

Emerson, Lake & Palmers katalog får i tiden fremover en relansering, og de tre første platene er ute nå. Her finner du ikke så mye nytt musikalsk, men dobbel-CD-ene har fått ny innpakning, samtidig som bookletene inneholder nye intervjuer. I forbindelse med denne nylanseringa er det også satt sammen en trippel antologi, som tar for seg hele trioens karriere. Denne er enkelt nok kalt «The Anthology».

Her presenteres musikken kronologisk, og alle studioplatene er representert. Dette betyr at den første disken består av låter henta fra debuten og «Tarkus», og dermed får også «The Barbarian» det ærefulle oppdraget å være første komposisjon ut, akkurat som på «Emerson, Lake & Palmer».

Her er det et tangentdominert lydbilde som åpenbarer seg, og Keith Emerson er da også den av musikerne som setter størst preg på lydbildet. Greg Lake slipper til med vokal i den påfølgende «Take A Pebble», samtidig som han også til tider får fremheva bassen, og han får brukt den akustiske gitaren. Trommis Carl Palmer er også tydelig tilstedeværende, og guttas instrumentering er selvfølgelig upåklagelig.

Det er som nevnt ofte Emerson som dominerer lydbildet, enten han jobber med orgelet, synthen, pianoet, eller gir det hele et symfonisk preg. Uttrykket er tidvis jazza, men akkurat det er ikke helt uvanlig for prog-band av syttitallet, og når ELP debuterer befinner vi oss tidsmessig i 1970. Musikalsk varierer det fra det relativt sære, til trommesolo i «Tank», og mer lettfattelig stoff som «Lucky Man».

Det er utvilsomt «Tarkus»-albumet som står igjen som Emerson, Lake & Palmers store klassiker, og det over 20 minutter lange tittelsporet er naturlig nok med på «The Anthology». Dette er da også et glimrende stykke musikk, som på mange måter definerer trioen. Emerson briljerer, Lakes vokallinjer er ganske melodiske, og samtidig er det selvfølgelig stor musikalsk variasjon i løpet av stykket. Blant annet får Palmer lekt seg litt i et rytmisk galskapsparti.

ELP lot seg ofte inspirere av klassiske komposisjoner, og orgelintroen i «The Only Way (Hymn)» er et av mange eksempler på dette. Videre har vi et stykke som Aaron Coplands «Fanfare For The Common Man», som trioen gjorde en glimrende versjon av, og den dukker opp på den tredje disken på denne utgivelsen. Den første CD-en avsluttes på sin side av den gode «A Time And A Place», som fremviser en rocka side av bandet.

Emerson, Lake & Palmer

Trioens tredje utgivelse var livealbumet «Pictures At An Exhibition», og tre spor er henta derfra. Også flere av ELPs liveutgivelser er representert på «The Anthology», så på alle måter gir denne utgivelsen et godt overblikk over guttas katalog. Fra denne første konsertutgivelsen stikker den helakustiske «The Sage» seg frem, mens «Nutrocker» – Kim Fowleys arrangement av et utdrag fra Tsjajkovskys «Nøtteknekkeren» – står igjen som det mest klassiske sporet fra albumet, og er selvfølgelig funnet en plass verdig på «The Anthology».

Fem spor er plukka med fra «Trilogy» der Aaron Coplands «Hoedown» er et høydepunkt, men også «Abaddon’s Bolero» og den melodiøse «From The Beginning» er sterkt stoff fra dette albumet. Kronologien forsetter med fem kutt fra «Brain Salad Surgery», der Alberto Ginasteras «Toccata» er et av hovedelementene, og «Still… You Turn Me On» er det «moderate» ELP i god form. Videre er nevnte album i hovedsak bygd opp av fire deler «Karn Evil 9», og to av disse bitene har det blitt plass til her.

Den første halvdelen av disk 3 består av utdrag fra «Works»-platene – to studioskiver og ett livealbum – og her er nok ikke alt materialet like spennende. Den tidligere nevnte «Fanfare For The Common Man» er uansett solid, og Lakes «I Believe In Father Christmas» er en riktig trivelig sak. Liveversjonen av temaet fra «Petter Gunn» – som undertegnede alltid vil forbinde med den særdeles fornøyelige Blues Brothers-filmen – er også veldig hørbar.

«Love Beach» fra 1978 skulle bli et foreløpig farvel med Emerson, Lake & Palmer, og tittelsporet fremviser en trio som er rimelig streit der gutta leverer ei låt som ikke er mer enn helt grei. Tiden var nok inne for ei pause, men i 1992 returnerte Emerson, Lake & Palmer med «Black Moon».

«Romeo And Juliet» er et godt spor fra comebackalbumet, og ELP følger greit opp med «Hand Of Truth» på «In The Hot Seat». Samtidig skal det sies at trioen nå gir lytteren betydelig mindre utfordrende materiale enn i sine tidlige dager, så sånn sett er ikke Emerson, Lake & Palmer like spennende når vi er inne på nittitallet. Et par livelåter fra perioden fungerer uansett, og med det var Emerson, Lake & Palmers historie kommet til en ende.

«The Anthology» byr også på ELP-historien i skrevet form i bookleten, så på alle måter er dette en fin introduksjon til herrene Emerson, Lake og Palmer. Du finner uansett ikke noe nytt på musikksiden her, så for fansen er nok utgivelsen å se på som overflødig.

Jan Dahle

En prog-trios historie

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s