Da Scorpions slapp «Return To Forever» tidligere i år, tok undertegnede en prat med gitarist og bandgrunnlegger Rudolf Schenker. Intervjuet sto på trykk i Scream Magazine #196, og gjengis her i sin opprinnelige form.

Du skal aldri stole på et band som skal legge opp. Siste bevis på det er Scorpions, som for en tid tilbake slapp «Return To Forever». Tittelen indikerer kanskje nettopp det at bandet forblir evigvarende, og for å få en forklaring på at orkesteret aldri ble borte tar vi en telefon til bandgrunnlegger Rudolf Schenker.

Gitaristen er eneste medlem som har vært med siden den spede begynnelse, og i forbindelse med utgivelsen av «Return To Forever» har Scorpions også valgt å telle sine år helt tilbake til den gang Rudolf sådde frøet. Dette skal vi etter hvert snakke mer om, men mannen slipper ikke unna spørsmålene han helt sikkert også er rimelig lei av nå.

Undertegnede har dratt Schenker ut av studioet og inn på kontoret, der han nå må snakke i stedet for å være kreativ. Han får det til å høres ut som om det ikke er en favorittsituasjon jeg nå har satt ham i, men samtidig skravler gitaristen som en foss.

– Jeg jobber alltid i studioet. Hva skal man ellers gjøre, utenom et og annet intervju, som hindrer meg i å lage musikk. Det er jo sånn det er, for folk vil bli informert. Det handler om det vi skrev om på «Savage Amusement», da vi gjorde «Media Overkill». Når du gjør intervjuer uke etter uke, er du til slutt i en situasjon der du ikke lenger vet hva du har sagt og ikke sagt til hver enkelt journalist. Det er nok mulig at mediajaget er noe av grunnen til at nye artister ofte ikke holder ut.

Mannen flirer og er tydelig i godt humør, så for ille kan det ikke være. La oss dermed gå rett på sak med det opplagte. I 2010 sa gutta i Scorpions at bandet skulle ut på en siste turne, og undertegnede hadde vokalist Klaus Meine på tråden, som måtte innrømme at han ikke var helt sikker på om det ville bli enkelt å legge mikrofonen på hylla. Det klarte han da heller ikke, men gitarist Schenker holder på at det var alvorlig ment den gangen.

– Jeg trodde selvfølgelig på at det da var over. Jeg visste samtidig at det alltid er nye ting som kommer opp, og før jeg igjen skulle begynne å kjempe i motvind – slik vi gjorde på nittitallet, da grunge og det alternative tok over – ville jeg slutte, og nyte livet. Slik jeg så på det måtte hva som enn kom til å skje i fremtiden bare skje, men det var tid for ei pause for å lade batteriene igjen.

Schenker har starta motoren nå, og han gjennomgår flere tanker rundt grunnen til at han følte ei pause var nødvendig, og samtidig kommer han inn på hvorfor det egentlig aldri ble et skikkelig opphold.

– Det å lage musikk er fantastisk, men samtidig fant jeg helt tilbake på nittitallet ut – da jeg komponerte fra morgen til kveld – at jeg egentlig komponerte den samme låta igjen og igjen. Dette handler litt om hva gamle filosofer sa om at hvis tiden er imot deg skal du legge deg og sove, for så å våkne opp når tiden igjen er din, og du dermed igjen har krafta du trenger. Vi kjempa uansett igjennom nittitallet, og jeg sa alltid til gutta at rock’n roll ville komme tilbake igjen. De trodde meg vel ikke da, men vi kom tilbake, og med «Sting In The Tail» hadde vi ei veldig god plate. Samtidig hadde vi en følelse av at vi med det kunne gjøre en siste turne, nyte den, og deretter se hva som ville skje. Det var aldri planen å oppløse bandet, men i stedet gjøre prosjekter her og der.

Allerede mens bandet er ute på det som var annonsert som farvelturneen blir også planene for det som skal utvikle seg til «Return To Forever» lagt.

– Vi planla det som skulle bli et slags bonussporalbum, og det skulle vi begynne å jobbe på etter den siste konserten i München i desember 2012. Først skulle vi uansett ha ferie, bare slappe av og kose oss, og deretter skulle vi i studioet. Der skulle vi jobbe på låter vi hadde til overs fra sytti- og åttitallet, men allerede i januar 2013 fikk vi telefonen fra MTV som ville at vi skulle gjøre «Unplugged» før vi sa takk for oss. Dette sa vi selvfølgelig ikke nei til, for dette var den typen prosjekt vi så for oss at ville være aktuelt i fremtiden. Dermed la vi planene om plate litt på is, mens vi jobba med «Unplugged»-prosjektet.

«MTV Unplugged» ble spilt inn over et par kvelder i Athen, og blant gjestevokalistene var Morten Harket. Dette må vi selvfølgelig få bakgrunnshistorien for, og Schenker forteller.

– I 2012 spilte vi i Jekaterinburg i Russland, og der fikk vi en telefon om at Morten og bandet, som skulle spille neste dag, allerede var i byen og lurte på om de kunne komme og se konserten vår. Vi sa selvfølgelig ja, for selv om det ikke er vår genre har a-ha hatt mange gode låter, og i det hele tatt gjort mye bra. Morten er også en veldig god sanger. Vi møttes selvfølgelig backstage denne kvelden, men jeg hadde faktisk møtt Morten allerede tilbake i 2001 på Echo Awards.

– Da MTV skulle gjøre «Unplugged» hadde de sine ideer om hvordan det skulle gjøres, og blant disse var det at det skulle spilles inn i et studio med 250 publikummere. Det ville vi ikke, for skulle vi først gjøre dette ville vi gjøre det i et utendørs amfiteater, og da var Hellas et naturlig valg for oss. MTV gikk med på det, og videre ville de at vi skulle ha med tre gjester. Disse skulle på en måte være ei bro mot MTV, og da foreslo de Morten Harket. Morten likte «Wind Of Change» godt, og vi ville gjerne ha ham med. Jeg traff forresten Morten for bare noen dager siden, og det igjen på Echo Awards. Jeg spurte om de skulle gjøre en andre farvelturne, men han sa «Nei, vi gjør en gjenforeningsturne». Han er en artig fyr, og han gjorde en god jobb på «Wind Of Change». Jeg har alltid likt nordmenn, og jeg liker naturen deres. Da spesielt fjordene.

Med «Unplugged» ute av systemet kunne Scorpions returnere til studioet for å jobbe på de tidligere ubrukte låtideene, men under prosessen gjorde Rudolf også interessante oppdagelser i arkivet.

– Materialet vi allerede jobba på var bra. Samtidig lette jeg etter en gammel tape her på kontoret, som er et eneste stort kaos siden jeg etter hver turne slenger gitarer, aviser, musikkblader og alt mulig annet inn her. Vi klarte ikke å finne tapen jeg lette etter, men vi fant ei bok min mor lagde i den første tiden med Scorpions. Dette var nærmest et regnskap. Min far ga meg penger til å kjøpe utstyr til bandet, men pengene skulle betales tilbake. Dermed sto min mor for oversikt over bandets finansielle situasjon, og halvparten av det vi tok inn gikk til min far, mens resten gikk til lommepenger for oss i bandet. Boka begynte i september 1965. Det kom nærmest som en overraskelse, for jeg trodde selv vi hadde starta opp noe senere. Dermed gikk det plutselig opp for meg at vi faktisk begynte å nærme oss et femtiårsjubileum. Dette mente vår nå avdøde manager at vi ikke kunne la forbigå i stillhet, og at det ville være en skam om bandet ga seg like i forkant av et jubileum svært få kan vise til. Han overbeviste oss, for vi snakker tross alt om en milepæl bare noen få band som The Rolling Stones, The Beach Boys, og The Who når.

Da avgjørelsen om å markere 50 år siden den spede begynnelse ble tatt, bestemte også gutta at de ikke kunne gjøre ei plate kun basert på gamle ideer, og dermed ble «Return To Forever» et album som mikser dette overskuddsmaterialet med nyskrevet stoff.

– Det kreative potensialet var høyt, og sluttresultatet ble 19 låter. Alle kunne ikke legges på plata, for i dag er jo situasjonen den at du alltid trenger bonuslåter, enten til iTunes eller det japanske markedet. Dermed endte vi opp med 12 spor på den ordinære versjonen av albumet.

Alle de 19 låtene er gjort tilgjengelige, og man kan helt klart diskutere om riktige valg ble gjort da 12 av disse ble plukka som hovedlåter, men vi lar den diskusjonen ligge. I stedet lar vi Rudolf fortsette sin historie om prosjektene som kom til underveis.

– Vi har jo også dokumentarfilmen vår («Forever And A Day»), men den ble også lagt på vent en stund. Den skulle egentlig hatt premiere i Berlin allerede i 2014, men vi fant ut at det var en god ide å holde den tilbake til albumet også var klart. Dermed har vi nå tre aktuelle ting gående for oss, og det er plata, filmen – som for øyeblikket går på kinoer i Tyskland, Østerrike og Sveits – og så jubileumsturneen. Du kan kanskje si at vi ville ta farvel, men ingen lot oss gjøre det, flier Rudolf.

«Return To Forever» er som nevnt blant annet satt sammen av eldre uutgitte låter, og når det gjelder Rudolf Schenkers bidrag som komponist gjelder det i all hovedsak nettopp de eldre låtene. Dette kan kanskje tyde på at mannen er tilbake der han føler han er tom, og repeterer seg selv.

– Jeg skrev noe nytt som endte opp som bonuslåter, og det er blant andre «One And One Is Three». Situasjonen er uansett den at et band som Scorpions er litt som å løpe en olympisk stafett, og på et tidspunkt må du gi pinnen videre til nestemann. Der ser jeg på min plass i bandet som at jeg starta opp det hele, fikk bandet opp på et visst nivå, og deretter kunne jeg gi pinnen videre. På et tidspunkt må man også legge litt trykk på andre bandmedlemmer, for om du tar på deg for mye blir presset på deg selv for stort, og det går på et tidspunkt ut over livet generelt. Jeg har alltid trodd på teamarbeid, og det er grunnen til at jeg starta opp et band.

– Du kan kanskje si at jeg gjorde det meste selv i begynnelsen, siden jeg også var vokalist, men jeg ville ikke være en soloartist. Jeg ville ha et band. Det er noe av grunnen til at nettopp The Beatles og The Rolling Stones inspirerte meg til å sette sammen et band. Slik jeg så det var det 4-5 kompiser som reiste verden rundt, og lagde musikk sammen. Det var som en gjeng som spilte musikk, og samtidig bygde broer mellom land, og forskjellige systemer. Dette er også hva vi gjorde. Når vi er der vi nå er spiller det ingen rolle hvem som skriver hva, for det du gjør er å så et frø, vanne det, og høste resultatet. Hvordan du dyrker frøet avgjør hva som skjer, og hvor lenge bandet lever. Ser du på The Beatles gikk det over i løpet av ti år, mens The Rolling Stones fortsatt holder det gående.

– Det er et spørsmål om hvordan du jobber med energien. Selv vil jeg nyte livet, og jeg vil nyte musikken, og når jeg eventuelt føler jeg har mer å si skriver jeg sikkert mer musikk igjen. Jeg må ha ideer som er fornuftige, slik jeg hadde da jeg skrev «Love Is The Answer» til «MTV Unplugged». Det var ei låt som for meg kom automatisk. Slik må det også være i fremtiden, for jeg er ferdig med at musikk er en jobb der jeg sitter og skriver åtte timer om dagen. Nå venter jeg på de riktige øyeblikkene. Jeg har også mye musikk liggende, og det ligger kanskje låter i arkivet til 10-20 album, for «I was writing like a hurricane» i tidligere dager, humrer Rudolf. Dette er grunnen til at vi nå har materiale som «Rock My Car» og «Catch Your Luck And Play».

Schenkers engelsk er gebrokken, og til tider må han lete litt etter ordene, men i all hovedsak er det vanskelig å komme til ordet når tyskeren først er i gang.

– Det teamet vi nå har, med svenskene Mikael (Nord Andersson) og Martin (Hansen), har blitt en del av livene våre. Mikael vokste opp nord i Sverige, og en av de første platene han kjøpte var «In Trance». Dette betyr at han ble Scorpions-fan, og han har bandets DNA i kroppen, så når han skriver sammen med Martin er de scorpioniserte. Dette er grunnen til at det nye stoffet fungerer så godt sammen med det eldre materialet.

Et av bonusspora til «Return To Forever» er «Crazy Ride», som rett og slett er Scorpions’ historie.

– Ja, det har du absolutt rett i. Det var egentlig en annen tekst der, men låta ble omgjort til «Crazy Ride». Jeg sa til Klaus at det hadde vært morsomt å gjøre den om til historien om bandet. Utkastet til den er fra slutten av syttitallet, og så satte Klaus seg ned nå for å skrive om Scorpions.

Teksten tar oss med tilbake til 1965, og nettopp det er en god unnskyldning for et historisk tilbakeblikk på Scorpions. Vi begynner dermed med å la Rudolf fortelle litt om sine tidlige år, og Scorpions’ tilblivelse og utvikling.

– Jeg var stor Elvis-fan, men samtidig var jeg også veldig opptatt av fotball. Jeg spilte fotball som en gærning, og siden jeg samtidig var Elvis-fan begynte jeg å spille litt gitar. Det føltes uansett som litt for mye slit å lære å spille gitar, og siden jeg allerede var godt i gang med fotballen ble gitaren satt tilbake i skapet. Da The Beatles og The Rolling Stones kom ble alt riktig for meg. Som tidligere nevnt så jeg fellesskapet i dette, og dermed handla det om å finne venner og spille musikk sammen med dem.

Rudolf er tydeligvis en lagspiller, og da han så lagmuligheten i musikk ble fotball mindre viktig for den tyske tenåring.

– Min mor sang i kirkekoret, og hun fortalte at sønnen til en av de andre damene i koret øvde i kjelleren, og lurte på om jeg ville komme over og spille med dem. Det var morsomt å spille sammen med noen. Vi øvde først bare en gang i uka, men etter tre uker sa jeg at vi måtte begynne å øve to dager i uka. Vi bygde oss opp derfra, og nye personer kom inn etter hvert som de som bare spilte for å plukke opp jenter falt fra. Jeg tvang frem mer og mer av gutta i bandet. Dette var en fantastisk tid, og nå er vi altså i perioden der den tidligere nevnte boka stammer fra. Vi holder på med noen reutgivelser nå, og kanskje kommer vi til å inkludere deler av denne boka i den forbindelse.

– Blant utgiftene som er bokført er kjøring, og det var min far som var sjåføren vår på denne tiden. Jeg var bare 17 år, så jeg var for ung til å kjøre. Alt fungerte for oss, og det fordi vi spilte mye live. Vi levde et liv som ikke hadde eksistert opp til da, for du skulle bare lære deg en jobb, og holde deg til den. Jeg gjorde det motsatte av hva som var forventa, for jeg var med i en gjeng som spilte musikk. Det var utrolig for en ung gutt. Vi jobba også etter hvert for ikke å bli et krautrock-band, ved å reise til andre land. Det var utrolig å spille i Frankrike eller Holland, og det var som en fantasiverden. Det vår sånn vi bygde drømmen vår.

Ikke overraskende gikk det i coverlåter i Scorpions’ tidlige dager, og overraskelsene er egentlig ikke mange når Schenker forteller hva repertoaret besto av.

– Vi spilte stoff som Spooky Tooth, The Pretty Things, og selvfølgelig The Yardbirds, The Rolling Stones og The Beatles. Jeg delte vokalen med trommisen, og han sang mer topp 40-materialet, mens jeg sang Spooky Tooth, The Yardbirds, og senere Black Sabbath. Jeg kunne kopiere Ozzy Osbourne ganske godt, og jeg sang Led Zeppelin-stoff, men ikke like bra. Vi hadde også alltid gode gitarister.

I 1969 begynner Scorpions å ta mer den formen vi kjenner, og et par andre nøkkelmedlemmer kommer inn i bildet.

– Jeg fikk med meg min bror (Michael) da vi fikk problemer med sologitaristen vi hadde på den tiden. Han slet med narkotikamisbruk. Da min bror kom inn begynte vi å skrive egne låter, og samtidig gikk det opp for meg hvor bra Scorpions kunne bli om vi fikk inn en skikkelig vokalist. Jeg hadde kjent Klaus Meine lenge, og jeg hadde alltid likt stemmen og scenepersonligheten hans, så jeg spurte Michael om han syntes det var en god ide å prøve å få med Klaus. Det syntes han, så på nyttårsaften 1969-70 ble Klaus med i bandet. Da gikk vi også mer og mer over til å spille vårt eget materiale, og som du vet spilte vi da etter hvert inn «Lonesome Crow».

Vi er nå fremme i 1972, og Scorpions er altså i ferd med å begynne å slå seg ut i verden med debutalbumet. Så skjer plutselig det at Michael Schenker forlater Scorpions for det som skal bli en produktiv og suksessfull periode med UFO. Tilbake sitter Rudolf Schenker, og er litt i villrede.

– Jeg var veldig opptatt av meditering på denne tiden, og sa vel egentlig bare at jeg da fikk mer tid til å meditere. Vi måtte uansett oppfylle en kontrakt, hvilket Michael ignorerte ved å bli med i UFO. Han kunne ikke komme og gjøre disse jobbene, for Phil Mogg sa at om han skulle spille med UFO måtte han holde seg i London. Det var da jeg spurte Uli Jon Roth om han kunne fylle inn på en konsert. Vi spilte sammen, og konserten var fantastisk. Da lurte jeg på om han ville bli med i Scorpions, men det sa han nei til, for han ville ikke forlate bandet sitt, Dawn Road.

– Etter en stund ble det likevel slik at vi slo sammen Dawn Road og Scorpions. Siden Scorpions allerede hadde platekontrakt ble Scorpions-navnet selvfølgelig beholdt, og dermed var Uli plutselig med i Scorpions likevel. De andre gutta fra Dawn Road var uansett med i bandet en relativt kort periode. Etter «Fly To The Rainbow» forlot keyboardisten bandet for å jobbe som lærer, og deretter slutta trommisen fordi han måtte i militæret. Vi måtte dermed begynne å erstatte folk igjen, og til slutt sa også Uli takk for seg. Dermed kom Matthias (Jabs) inn i bandet. Hele veien handla det om å finne folk som forsto mine visjoner, at vi virkelig kunne skape en suksessfull verdenskarriere. De fleste trodde ikke dette var mulig.

Slutten av syttitallet, etter Roths avskjed med bandet, er litt uryddig på gitarfronten. Nevnte Jabs er på plass til innspillinga av «Lovedrive», men det er også Michael Schenker, og så er det litt frem og tilbake.

– Michael var egentlig på bryllupsreise, og da han kom til Tyskland snakka vi litt. Siden han først var i landet lurte jeg på om han ikke kunne komme over i studioet og spille noe. Jeg fortalte også at jeg hadde ei låt der jeg mangla et parti, og at han kanskje kunne komme opp med noe der. Dette var «Coast To Coast», og han hadde noen ideer. Da han kom over i studioet la han gitar på noen flere låter også. Deretter dro han tilbake til Amerika, men han fikk problemer med vokalisten han samarbeida med da. Jeg tror de endte i nevekamp. Dermed ringte Michael meg og sa at han var klar for å bli med i Scorpions på heltid igjen. Han kom da over og gjorde noen konserter, men han takla ikke stresset rundt bandet, så han slutta nok en gang. Dette førte til at Matthias kom tilbake igjen. Du kan si det var en kritisk periode for bandet, men ut av det blå falt liksom alle biter på plass til slutt. Vi dro til Japan, og vi dro til USA der «Lovedrive» gikk inn på topp 50 på Billboards lister.

Dette var begynnelsen på den virkelige reisa mot kommersiell suksess for Scorpions. Samtidig hadde bandet nå, etter mye utskiftninger på besetningssiden gjennom syttitallet, et stabilt mannskap som skulle holde sammen gjennom hele åttitallet.

– Ja, det var flott. Samtidig visste vi fra første stund at vi kunne toppe suksessen med «Lovedrive». Vi var ikke fornøyde med topp 50, for vi ville være topp 10. Det betød at vi måtte lære mye, og vi måtte turnere mye. Vi måtte også skrive som noen gærninger, og dette er virkelig perioden jeg nevnte tidligere der «I was writing like a hurricane». Da Klaus måtte opereres dro jeg til Cebu på Filippinene, og satt der og skrev. Jeg gjorde alt jeg kunne for å gjøre plata best mulig, og kom hjem med «China White» og «Dynamite». Det handla om å gjøre den negative energien om til positiv energi, noe som alltid har fungert for meg. I dette tilfellet resulterte det i «Blackout», og vi kom inn på topp 10 på de amerikanske listene.

Operasjonen Rudolf snakker om er behandlinga vokalist Meine måtte gjennom da det oppsto problemer med stemmebåndene i etterkant av «Animal Magnetism». Det virkelig store gjennombruddet skulle for øvrig komme med oppfølgeren til «Blackout», «Love At First Sting», og Rudolf lar seg ikke avbryte underveis i sin historiefortelling.

– Vi fikk en stor hit med «Rock You Like A Hurricane», som på mange måter ble lyden av åttitallet. Samtidig kom vi opp med «Still Loving You», ei låt som førte til babyboom i Frankrike. Dette ble tidenes mest solgte singel der. For meg står Scorpions på tre bein, fred, kjærlighet, og rock’n roll. Fred står for «Wind Of Change», kjærlighet for «Still Loving You», og rock’n roll for «Rock You Like A Hurricane».

Kommersielt ble altså toppen på mange måter nådd med «Love At First Sting», men hvordan ser Rudolf selv på plata, setter han den på toppen blant bandets produksjon?

– Fra en komponists ståsted er det nok den plata som har sterkest låter. «Still Loving You», «Rock You Like A Hurricane», og «Big City Nights» er det vanskelig å slå. Dette var på en måte en peak blant kombinasjonen av rock og den roligere musikken. Samtidig må jeg si at også «Blackout» var veldig bra. Det er ei skive som står veldig solid, og når man da også tenker på at Klaus kom rett fra operasjonen er det imponerende. Når det gjelder «Love At First Sting» så gjorde vi noen feilgrep der, og det var at vi spilte inn plata digitalt, og vi miksa og mastra også digitalt. Dette var ei tabbe, for det digitale fungerte ikke optimalt på denne tiden. For meg holder uansett «Blackout», «Love At First Sting», og «Lovedrive» en veldig høy standard.

«Still Loving You» ble som nevnt en hit, og Scorpions hadde flere ballader på repertoaret. I 1985 fikk vi også den første balladesamlinga, «Gold Ballads», og for mange ble Scorpions etter hvert å betrakte som et balladeband.

– For noen er vi et balladeband, mens andre ser på oss som et rockeband. Det handler litt om hvor du bor. I Asia er vi på mange måter et balladeband, men i Sør-Amerika blir vi sett på som et rockeband. I USA er vi også plassert som et rockeband, for der handler det veldig mye om formater, og vi faller inn under klassisk rock. «No One Like You», ei midtempo rockelåt, ble en av de mest spilte låtene på amerikansk radio i 1982. Dette var også en tid der mange så på det som at vi innførte den midtempo rockeballaden, noe blant andre Def Leppard skulle få stor suksess med i fellesskap med «Mutt» Lange. De gjorde det nok på en mer kommersiell måte enn oss, hvilket var bra for Def Leppard.

– Uansett så er nok måten folk ser på Scorpions på mye styrt av hvor du bor. En monsterhit som «Wind Of Change», som ble spilt over alt, setter også sine varige spor på et band. Skandinavia var nok et av områdene der fansen ikke likte at vi ble en del av popmusikken, og det kan jeg skjønne. Når du får en stor hit av den typen blir du gjerne ignorert av rockefansen. Det er udiskutabelt. Samtidig er det ikke så mye du som artist kan gjøre når du tilfeldigvis har skrevet ei låt som nærmest blir soundtracket til den fredeligste revolusjonen på jord. Når du ser på den forferdelige politiske situasjonen i dag, da ønsker man seg bare til tilbake til situasjonen fra «Wind Of Change», der ting ble løst uten kuler.

Tiden vår er for lengst oppbrukt, men vi får tid til noen avsluttende ord der rytmegitarist Rudolf Schenker sier litt om sine solokolleger gjennom de siste 45 åra, Michael Schenker, Uli Jon Roth, og Matthias Jabs.

– De er veldig forskjellige gitarister. Skulle jeg plukke en favoritt blir det utvilsomt Michael, men skal vi snakke om hvem som fungerer best i en bandsituasjon er det ingen tvil om at det er Matthias. Han er en gitarist som jobber for låta, og for bandet. Det er et veldig viktig element. De to andre er ypperlige gitarister, men de er ikke skapt for å spille i band.

Der har vi da også noe av forklaringa på at Scorpions’ besetning stabiliserte seg for en stund etter Matthias Jabs’ inntreden for mer enn 35 år siden. Dagens besetning har holdt sammen siden 2003, og slik situasjonen er nå holder kvintetten sammen på ubestemt tid.

Jan Dahle