Et første farvel

The Who_Live At Shea Stadium 1982
The Who «Live At Shea Stadium 1982»
Eagle Vision
3

Det er et The Who som er ute på sin første farvelturne som inntar New Yorks Shea Stadium for to kvelder i oktober 1982, og etter noen smakebiter på «Thirty Years Of Maximum R&B Live» slippes nå showet i sin helhet.

Visuelt sett har The Who inntatt åttitallet, noe som er svært tydelig når en moteriktig Pete Townshend entrer scena. Like før hadde ungdommene i The Clash vist hvordan det nå skulle gjøres – hvilket kan bevitnes i videoen til «Should I Stay Or Should I Go» – og The Who vil vise at de ikke henger etter, selv om bandet skal legge inn årene.

Det åpner klassisk med «Substitute» og «I Can’t Explain», der Roger Daltreys scenefremtoning er umiskjennelig, selv i en tidsriktig tidlig åttitallsversjon. John Entwistle tar vokalen i «The Quiet One», mens Townshend stiller seg bak mikrofonen for «Eminence Front», som viser at The Who beveger seg i en kommersiell retning. Dette er da også mer vellykka enn «Dangerous» og tittelkuttet, som også plukkes fra det aktuelle albumet, «It’s Hard».

Det er uansett nok av gamle godbiter i settet, og «Behind Blue Eyes», «Baba O’Riley», «Won’t Get Fooled Again», «Who Are You» er alle suverene livelåter. Rockeoperaene «Tommy» og «Quadrophenia» er også representert med blant andre «The Punk And The Godfather», «Love, Reign O’er Me», «See Me Feel Me», og naturligvis herlige «Pinball Wizard». Det er altså mye god musikk her.

The Who er likevel ikke helt i sitt ess på «Live At Shea Stadium 1982», og noe av grunnen ligger nok i at Kenney Jones mangler særpreget og energien til Keith Moon. Tromminga blir rett og slett litt for streit, uten å være dårlig. Nå skal det sies at energien tar seg opp for bandet i en heftig «Drowned» – der også pianist Tim Gorman setter et tydelig preg – så selv om vi ikke har med The Who på sitt aller ypperste å gjøre her finnes det gode øyeblikk.

«Long Live Rock», den da ferske «Cry If You Want», og ekstranumrene med en håndfull coverlåter, der «Summertime Blues» er som en The Who-klassiker å regne, blir uansett litt uinteressant. Det er klart det er en viss spenning i å høre gutta tolke The Beatles’ «I Saw Her Standing There» med Entwistle på vokal, men vi vil heller høre bandets egne låter. Sånn sett blir setlista litt ujevn, men høydepunktene er likevel glimrende.

Som historisk materiale er dette uansett interessant, og derfor har utgivelsen helt klart sin verdi. Som bonus er det for øvrig lagt på fem låter fra kvelden i forveien, der «My Generation», «A Man Is A Man» og «5:15» ikke er med i hovedkonserten på DVD-en.

Jan Dahle

Et første farvel

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s