Roger Waters «Amused To Death – Legacy Edition»
Columbia

Da Roger Waters offisielt forlot Pink Floyd i 1985 hadde han allerede gitt ut den ikke helt overbevisende «The Pros And Cons Of Hitch Hiking», og da han i 1987 slapp «Radio K.A.O.S.» var han fortsatt ikke helt tilbake til gammel storhet. Samtidig måtte han se seg slått på alle måter av et David Gilmour-styrt Pink Floyd, som hadde suksess med både den glimrende «A Momentary Lapse Of Reason», og den påfølgende turneen. Var Waters ferdig?

Svaret på det skulle komme i 1992, da Roger slapp «Amused To Death», og knuste enhver tvil om at mannen kunne finne tilbake til genialiteten. Den store kommersielle suksessen uteble likevel, og mens moderbandet igjen la ut på en storturne i 1994, holdt Waters seg langt unna konsertscenene etter den til tider katastrofalt dårlig besøkte «Radio K.A.O.S.»-turneen. Først i 1999 drista mannen seg ut på veien igjen, men det er en annen historie.

Det er Jeff Beck som med sitt småplukk åpner første spor på «Amused To Death», «The Ballad Of Bill Hubbard», og dette sammen med lydeffektene og en pålagt stemme drar umiddelbart tankene mot Pink Floyd. Innledningsvis handler det også om stemninger, hvilket er et kjent trekk fra Waters gamle band.

Første fullverdige låt er «What God Wants (Part 1)», og her dukker den velkjente bruken av kvinnekor opp. Dette elementet har vært en vesentlig del av Waters’ sound siden «The Final Cut», som man på flere måter nesten kan betrakte som bassistens første soloplate.

Melodimessig er «What God Wants (Part 1)» – som for øvrig var platas første singel – god, samtidig som den byr på et litt pompøst uttrykk. Det er likevel med den påfølgende todelte «Perfect Sense» – der P.P. Arnold bidrar med vokal – det løftes opp til de virkelig store høyder. Stemningsmessig, med neddempa piano og et massivt kor, er dette rent ståpelsmateriale. Følelsen av å oppleve denne godbiten live i Oslo Spektrum i 2002 kan heller ikke rettferdiggjøres med ord.

Produksjonen er formidabel, og effektene gir frysninger, mens melodien kryper inn under huden din. Dette er musikalsk storhet som sjelden overgås, og Waters matcher her sitt beste fra syttitallet. Mannen har da også uttalt at han ser på «Amused To Death» som sin tredje fulltreffer, etter «The Dark Side Of The Moon» og «The Wall». To av disse har vi fått oppleve live i sin helhet, er tiden nå inne for «Amused To Death» i all sin prakt på neste turne? Man kan drømme.

Som flere av Waters’ produksjoner er «Amused To Death» ei konseptplate, og at den er gjort rett i etterkant av den først gulfkrigen setter sine spor. «The Bravery Of Being Out Of Range» forteller på sin måte om hvordan verden lot seg «underholde» av CNNs direktedekning av krigen, og som vanlig kan man dermed konkludere med at Waters’ politiske overbevisninger også ligger over denne utgivelsen. Dette sporet er for øvrig den låta der det merkes best at plata har fått en ny miks, mens noen andre låter også har fått tilfør helt nye elementer.

Det hele tas ned til det litt nakne med kassegitar, strykere arrangert av Michael Kamen, og litt mer lavmelt vokal fra Roger innledningsvis i «Late Home Tonight», som er nok en todelt komposisjon. Del en bygger seg opp, før den avsluttes med lyden av raketten som treffer. Mengder av velkjente Waters-elementer er altså på plass, og denne gangen fungerer alt så ypperlig. Stemmemessig får Waters også frem det følelsesmessige på godt vis, til tross for at mannen har sine klare vokalbegrensninger.

«Too Much Rope» er ei fin låt, igjen med typiske koringer, og den ypperlige tekstlinja «Give any one species too much rope, and they’ll fuck it up». Så enkelt og effektivt kan det sies. Det låter igjen veldig Pink Floyd når sologitaren kommer inn, og dette er for øvrig en av flere låter der Toto-gitarist Steve Lukather bidrar.

Den returnerende «What God Wants» følger, og her aner man et spark til datidens TV-evangelister. Samtidig høres folkemassene som nærmest messer ut refrenget. Del tre av nevnte låt er melodisk sett sterk, og veldig Roger Waters. Igjen leverer Beck herlige gitarer, og det er vel ingen tvil om at en «Comfortably Numb»-tanke ligger bak soloideen.

Den akustiske gitaren backer Rogers stemme i «Watching TV», og etter hvert kommer også Don Henley inn i det som blir en god duett mellom to av rockens største. Samtidig fortelles en historie fra Den himmelske freds plass, sett gjennom TV-en.

«Three Wishes» er episk, og produsert med effekter som nærmest kan skremme vannet av lytteren, samtidig som melodibruken er sterk og allsangvennlig. Mot slutten av skiva kommer også de lengste spora, og «It’s A Miracle» klokker inn på åtte og et halvt minutt, mens Waters stillferdig legger ut om diverse av verdens «mirakler». Når det hele bygges noe opp legger så Jeff Porcaro på litt trommer.

Tittelsporet avslutter albumet med et innledningsvist stemningsfullt og neddempa uttrykk, før pompøsiteten tar over, og det storslagne uttrykket løfter lytteren opp i Roger Waters-himmelen. Deretter svever det hele ut i det stemningsfulle igjen, og ei 72 minutter musikalsk reise er over.

Med «Amused To Death» har Roger Waters dermed levert et av sine absolutte karrierehøydepunkter, og i likhet med «The Dark Side Of The Moon» og «The Wall» snakker vi om ei plate som bør nytes fra A til Å. Det er nemlig helheten, og den musikalske berg-og-dal-bane-reisa man som lytter blir tatt med på, som skaper den virkelige storheten.

Det at albumet produksjonsmessig også er fenomenalt er et vesentlig punkt, men så har det lydmessige alltid stått i høysetet både når det gjelder Roger Waters og Pink Floyd.

Dessverre har vi ikke fått noen ny plate fra Waters siden «Amused To Death» – med mindre man regner med operaen «Ça Ira» – og kun noen få nye låter er sluppet siden 1992. Av disse er «Leaving Beirut» – som vi fikk høre i Frognerbadet i 2006 – det klare høydepunktet. Mannen har likevel til tider snakka om at ei ny rockeplate er på gang, så vi får la tiden vise.

Nå er uansett tiden inne for å høre på «Amused To Death» i denne nyoppussa versjonen, og for Hi-Fi-asylantene der ute kan den også kjøpes med vedlagt Blu-ray som byr på en optimal lydopplevelse.

Jan Dahle