Kiss «Alive!»

Kiss_Alive

For noen er livealbum overflødige tilskudd til et bands diskografi, mens for andre av oss kan konsertplatene gjerne være blant de store høydepunktene i en artists karriere. I denne serien skal vi uansett se på de ultimate liveskivene, og hva er da mer naturlig enn å starte der alt begynte for undertegnede på dette feltet, med Kiss’ «Alive!».

Kiss hadde i 1975 gitt ut tre studioalbum, med moderat suksess. Historien skal ha det til at bandets plateselskap, Casablanca, på denne tiden hadde ei så bunnskrapt kasse at økonomien ikke tillot bandet å gå inn i studioet for å spille inn nok ei skive. Dermed ble avgjørelsen om at kvartetten skulle gjøre et dobbelt konsertalbum tatt. Om dette strengt tatt er billigere enn et studioalbum kan sikkert diskuteres, og da spesielt med tanke på alt som er sagt om studiopålegg på disse innspillingene. Sikkert er det uansett at «Alive!» skulle bli Kiss’ gjennombrudd, og med det visstnok Casablancas redning.

Tre studioplater hadde på mange måter ikke klart å gi et godt bilde av Kiss’ energi, og spesielt lider plate nummer to i rekka, «Hotter Than Hell», av heller svak produksjon. For å fange bandets liveenergi ble Eddie Kramer – som hadde vært involvert i innspillinger med blant andre Jimi Hendrix og Led Zeppelin – hyra inn som produsent. Denne mannen burde vel strengt tatt også produsert bandets plater fra begynnelsen av, etter å ha gjort en god jobb på Kiss-demoer i forkant av debutalbumet.

Det mobile studioet ble tatt med til blant annet Detroit – der Kiss hadde et bedre fotfeste enn i resten av USA – og Cleveland, og innspillingene skulle etter hvert sys sammen til et dobbeltalbum som på en god måte gjenspeiler bandets livesett fra «Dressed To Kill»-turneen.

Det hele åpner med den nå legendariske bandintroduksjonen, men verdt å merke seg er at Kiss her presenteres som «The hottest band in the land», så det er tydelig at verdensherredømme fortsatt ikke var helt innen rekkevidde. At gutta regjerer musikalsk er uansett ubestridelig i det «Deuce» – bandets ultimate konsertåpning – smeller i gang. Bandet har en energi som altså ikke er tilstede på studioinnspillingene, og bombene høres ut som om de legger den aktuelle hallen i ruiner.

Man merker seg også at Kiss fremstår som mer sultent enn de gjør på «Alive II», som ble sluppet bare to år senere, og ungdommeligheten er sånn sett et viktig element på dette tidspunktet i bandets karriere. Det samme kan man for øvrig oppleve på videoen fra San Franciscos Winterland Ballroom, som er spilt inn noen måneder før «Alive!», og som er sluppet på den ypperlige DVD-serien «Kissology».

«Alive!» er naturlig nok på mange måter som en best of fra Kiss første studioplater å regne, og den solide åpninga følges opp med udødelige låter som «Strutter», «Hotter Than Hell» og «Firehouse».

Ace Frehley gjør drivende gode soloer, Peter Criss har en energi som etter hvert skulle forsvinne helt, og Paul Stanley og Gene Simmons synger ypperlig. Prestasjonsmessig er det altså ingenting å sette fingeren på, og når vi tar for oss låtene er det ikke et dødpunkt å spore.

Kiss_London 1976 (Foto Peter Cade)
Kiss i London mai 1976

Låter som hadde falt litt igjennom i studioversjonene, slik som «Got To Choose», «Watchin’ You» og «Let Me Go, Rock’n Roll», får her et helt nytt liv, og sånn sett blir de gjennom disse innspillingene låter for fremtiden. Basisen for fremtidige presentasjoner av enkelte låter er også lagt, og blant annet introduksjonen til «Cold Gin» har funnet formen Paul Stanley skulle bruke i en årrekke.

Høydepunktene på «Alive!» er mange, og «C’mon And Love Me» er så absolutt et av disse. Når denne følges opp av «Parasite» og Wicked Lester-levningen «She» er konserten så visst inne i en god avdeling. I den grad liveplater kan gi deg følelsen av å være tilstede på konserten, klarer da også disse innspillingene nettopp den bragden.

«She» byr for øvrig også på en nedkorta solospot fra Frehley, som igjen viser at malen på mange måter er satt allerede her. Også Simmons bassolo er rimelig nedkorta, men det er like greit da dette er minst like mye en visuell greie som et musikalsk øyeblikk. Criss får på sin side vist seg godt frem i «100.000 Years», som også inneholder Stanleys lange oppildning av publikum. Slik skal det gjøres på konsert.

«Black Diamond» – med Peter på vokal – er nærmest et obligatorisk innslag mot slutten av en Kiss-konsert, og det var også tilfellet i 1975. Den avslutter her hovedsettet, hvilket fungerer ypperlig, og deretter får vi sterke versjoner av «Rock Bottom» og «Cold Gin».

En vesentlig ingrediens i gjennombruddet Kiss fikk med «Alive!» er det at albumets versjon av «Rock And Roll All Nite» ble sluppet på singel, og med det fikk bandet den eksponeringa studioversjonen ikke klarte å gi dem. Dermed var en evig klassiker skapt, og «Rock And Roll All Nite» står i dag igjen som en av Kiss’ mest kjente låter. «Alive!»-versjonen er da også formidabel.

Punktum settes med «Let Me Go, Rock’n Roll», og dermed er Kiss beste liveplate en realitet. Skiva står seg også som bandets sterkeste syttitallsutgivelse, og da kan diskusjonen om hvor vidt dette virkelig er live eller ikke fortsette til evig tid for de som ønsker det. Faktum er uansett at «Alive!» oppsummerer Kiss’ første par år på glimrende vis, og vi får her de ultimate versjonene av låtene.

Jan Dahle

Kiss «Alive!»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s