Noen band treffer blink på første forsøk, og britiske City Boy er blant disse. Sekstettens selvtitulerte debut fra 1976 er en fornøyelse innen melodibruk, gode og spennende arrangementer, og ypperlige vokalharmonier.

City Boy består på de første skivene av Lol Mason (vokal), Steve Broughton (gitar, vokal), Mike Slamer (gitar), Chris Dunn (bass, vokal), Roger Kent (trommer) og Max Thomas (tangenter). Av disse er det Slamer som har gjort seg mest bemerka i ettertid, blant annet i Streets og Steelhouse Lane, og gjennom samarbeid med norgesvennen Chris Thompson.

Et annet viktig element er produsent Robert John «Mutt» Lange. Mannen var relativt fersk i gamet da han produserte «City Boy», men senere tok han The Boomtown Rats, AC/DC, Foreigner og Def Leppard til de store høydene, og gjorde superstjerne av kona, Shania Twain. Samarbeidet var også så vellykka at mannen produserte de fire neste City Boy-platene, inkludert «Book Early» med hiten «5.7.0.5.».

Nå befinner vi oss altså i 1976, og City Boy er et ubeskrevet blad når tre kvarter med melodiøs, og samtidig småkompleks, rock slippes.

«(Moonlight) Shake My Head And Leave» ble gitt ut som singel i 1975, og låta åpner albumet med herlig melodiføring, og et tidvis litt neddempa uttrykk. Dynamikken er uansett et viktig element i bandets musikk, og dermed trøkkes det litt mer til iblant, men uten at City Boy blir harde i kantene. Samtidig fremvises litt av guttas prog-elementer.

Med «Deadly Delicious» fremheves vokalharmoniene innledningsvis, samtidig som dette sporet byr på et mer rocka uttrykk, der elgitarene dominerer med god riffing. Samtidig får man et nesten småjazza og neddempa midtparti, som igjen understreker at City Boy hele tiden byr på spennende arrangementer og overraskelser.

Tredje spor er «Surgery Hours (Doctor Doctor)», som tilfører et mer funka uttrykk, og som sikkert kunne fungere på dansegulvene på denne tiden. Sånn sett kombinerer City Boy det kommersielle og det litt musikalsk utfordrende på glimrende vis. Også singelen «The Hap-Ki-Do Kid» byr for øvrig på det litt funka.

Det er uansett den gode melodiføringa som på mange måter er City Boys sterkeste kort, og «Sunset Boulevard» er nok et godt eksempel på dette, samtidig som det her er småtunge elementer som krydder. Bare det å høre på gitararrangementene i dette sporet er interessant nok, der uttrykksformene er mange. Det er slike ting som gjør at «City Boy» hele tiden er spennende.

Med «Oddball Dance» får vi nok et fengende refreng, mens versene byr på vokalmessig tempo. Midtpartiet består så av en dose ren galskap, som igjen er et tilfelle av at disse gutta ikke er redde for å bevege seg utenfor normene. Dette er nok også blant grunnene til at City Boy gjerne har blitt sammenligna med Queen, og senere i bandets karriere kan også flere Queen-aktige elementer spores.

«5.000 Years» er nydelig melodiføring, i ei låt som kan beskrives som en ballade. Denne sklir over i den mer rocka «Don’t Know Can’t Tell», og hele sporet – som med sine neste ni minutter er platas lengste – er igjen et bevis på at City Boy låner en del fra prog-rocken. Det å kombinere disse elementene med det melodiøse er da også bandets vinnerformel.

Den gitarbaserte «The Greatest Story Ever Told», og den akustiske «Haymaking Time» avslutter ei sterk plate, som City Boy aldri helt klarte å toppe. Dette til tross er også bandets resterende diskografi i aller høyeste grad verdt å sjekke ut, der «Book Early» byr på noen av bandets sterkeste låter, mens «The Day The Earth Caught Fire» er mer utfordrende i all sin fortreffelighet.

Når det gjelder «City Boy» byr den altså på ei spennende musikalsk reise gjennom melodier og musikalske finurligheter, ypperlig produsert og arrangert av «Mutt» Lange. Alle parter skulle oppnå større suksess senere, men en bedre introduksjon til City Boy og Lange enn nettopp «City Boy» kunne ikke verden fått.

Jan Dahle